00:00 - 05. juni 2020

Mellom religion og vitenskap

Ole Jørgen Ness lokker deg med ned og inn i dypet. Spørsmålet er bare om du vil være med.

Fôrer assosiasjonene: Ole Jørgen Ness' bilder er eventyraktige og til tider romantiserende brutale, skriver Morgenbladets anmelder. Foto: Vegard Kleven / LNM

Ole Jørgen Ness (f. 1961) har en særegen plass på den norske kunstscenen. Siden nittitallet har han med rundt ti ulike navngitte alter ego gått fra suksess til suksess med store separate institusjons-utstillinger ved blant annet Bergen Kunsthall, Nasjonalgalleriet, Stenersen-museet og senest i fjor, Kode Bergen. Uttrykket spenner fra figurative og ofte eksplisitte kulltegninger og malerier til ville, ornamentale, nonfigurative komposisjoner, skulptur, installasjon, performance og video. Listen er lang og rommer det aller meste.

Flerstemmig. Jeg liker at en og samme kunstner har flere stemmer, men til Ness sitt kunstnerskap har jeg likevel vært skeptisk. Første gang jeg besøkte hans utstilling Tertium Quid på LNM brukte jeg derfor lang tid på å granske bildene, og jeg likte slettes ikke det jeg så. Det var noe med bildespråket, den kjølige og mørke, litt døde koloritten og hvordan malingen er påført, som ble vanskelig å svelge. Alt er liksom dyttet på plass, og kan virke stivt, kunstig, effekt- og resultatorientert. Er det genuint og ektefølt, eller ironiserende med hele kunsthistorien i bakspeilet? Spagaten går fra en slags barokk-tribal-tatovering, via romantisk 1800-tallsmaleri, videre til tysk mellomkrigsekspresjonisme, fantasy og kitsch. Summen ble i mine øyne en forvirrende røre av en totalinstallasjon: poserende, iscenesatt og temmelig dyster.

Vendepunkt. Enkeltarbeidene var likevel vanskelig å forlate, og jeg ble aldri ferdig med dem. Derfor dro jeg tilbake noen dager senere, og i en skjebnens ironi snus hele opplevelsen. Jeg velger å tro på det jeg ser, går i dialog, satser meg selv, glemmer og forsvinner inn i denne parallelle virkeligheten jeg nå er med å dikte videre på.

Annonse