07:56 - 23. juni 2020

Ingen hjemme

Å lese Costume anno 2020 er som å komme til et fraflyttet sommerhus, minus den poetiske melankolien, skriver Ragnhild Brochmann.

Mens vi i forrige uke bladde gjennom norske Elle med lys og lykte, har turen denne uken kommet til Costume. Den norske utgaven av det danske magasinet som traff bladhyllene i 2006, med ambisjon om å være det eneste rene motemagasinet for unge kvinner i Norge: mindre livsstil, mer kjerne, bedre bilder, mer klær, mer mote.

Det fikk de til. Sjefredaktør Vanessa Rudjord spilte opp til dans, og det rene konseptet bladbransjen fryktet ville være som å selge barbiedukker til voksne, ­­­solgte over all forventning. Hvorfor? Fordi Costume kom akkurat idet interessen for mote forstått som kulturkapital virkelig begynte å røre på seg i Norge, sammen med andre globetrottende fenomener som sosiale medier og billige feriereiser. Med andre ord: Da Costume spaserte ned landgangen en vårdag i mai, med høye hæler, smekre legger og et smil like overstrømmende som danske bakervarer, traff magasinet selve tidsånden.

Snart var magasinet større enn Elle. Bedre enn Elle. Og det speilet samtiden. Slik Elle i stadig mindre grad gjorde det. Norge hadde med andre ord fått et nytt motemagasin i full galopp mot soloppgangen. Det så lovende ut. Det var lovende. Lenge.

Annonse