00:00 - 05. juni 2020

Hjemmesnekret åpenbaring

Det britiske lavbudsjettvidunderet Bait gjenoppretter troen på spillefilmen som en personlig uttrykksform.

Karakterbrist: Filmen Bait kretser rundt fiskeren Martin, som ønsker å tjene til livets opphold på samme måte som hans familie har gjort det i generasjoner, og ikke evner å tilpasse de nye økonomiske realitetene. Foto: Cinemateket / Norsk filminstitutt

Månedens film på landets nyåpnede cinemateker er Mark Jenkins kritikeryndling Bait. Det er et ypperlig valg. Bait er en film om overgangen fra primærnæring til serviceøkonomi i det moderne Storbritannia, og om hvordan mennesker oppfatter tiden via de fysiske sporene den etterlater seg i materien som omgir oss. Tidstematikken gjennomsyrer så å si alle aspekter av filmen, og kommer visuelt til uttrykk i et filmspråk som både kan beskrives som klassisk, gammelmodig og eksperimentelt.

Bait er filmet i svart-hvitt, på kornete 16mm-film, med bilder som er fulle av rusk og riper, og et lydspor som bærer tydelig preg av å være lagt på i studio i etterkant. Summen av disse elementene er en hjemmesnekret estetikk som sender tankene til den kanadiske filmskaperen Guy Maddins komplekse pastisjer, og som etterlater publikum med en fornyet tro på spillefilmen som en personlig uttrykksform.

Handlingen utspiller seg i en liten landsby i Cornwall sørvest i England, og kretser rundt fiskeren Martin (Edward Rowe). Martin er fast bestemt på å tjene til livets opphold på samme måte som hans familie har gjort det i generasjoner – en ambisjon som kompliseres av det faktum at han mangler en båt. Storebroren har arvet farens fiskeskøyte, men Martin nekter å sette sin fot på dekk så lenge broren bruker båten til å kjøre sightseeingturer for turister og utdrikningslag. Og som om ikke dette var uverdig nok, presser gentrifiseringen seg på i form av en velstående familie som har forvandlet brødrenes barndomshjem til et pensjonat, og som markedsfører lokalmiljøets klima, historie og særpreg som en forbruksvare.

Annonse