12:59 - 15. juni 2020

ELLErs takk

Speiler motesystemets viktigste portvoktere samtiden? Svaret er dessverre nei, skriver Ragnhild Brochmann.

Elles siste cover prydes av den særdeles vellykkede motegründeren Camilla Phil. Magasinet hadde et cover med en transperson i 2018, men ellers var omslagene stort sett like hvite, heteronormative og idiosynkratisk glamorøse som som bladet selv, skriver Ragnhild Brochmann. Christina Ulriksen

Mens vi i forrige spalte la influenseryrket på operasjonsbordet, har turen denne uken kommet til Elle. For mens moteindustrien vender seg innover for å reparere seg selv i skyggen av korona – hva passer bedre enn en liten systemanalyse av det norske motesystemet? Ingenting. Og hva er neste stopp på programmet? Jo, motens portvoktere: magasinene. Og for å komme potensielt ampre følelser i forkjøpet: Kritikk er det samme som anerkjennelse. For om det er én ting det norske motesystemet ville vokse på, så er det en bredere samtale om hvordan feltet skal formidles slik at avis- og magasinlesere, interesserte og uinteresserte – lek og lærd – får en større forståelse av at mote ikke kun er noe man muligens har i skapet, og som de kan bedre i Paris, men en levende kultur med relevans for samfunnet. Selv her hjemme på granittknatten Norge.

Men før vi legger mai- og juniutgavene av norske Elle på bordet, skal vi si noen inneledende ord om hva et kommersielt motemagasin er, slik at vi møter blad og innhold med rettferdig forventning.

For å komme rett til saken kan et kommersielt motemagasins funksjon oppsummeres omtrent sånn: Det plikter, som moten selv, å speile samtiden. Ikke bare gjennom solid redaksjonelt innhold og utsøkte moteserier, men en innbydende grafisk utforming som underbygger profilen og løfter innholdet. Slik skal magasinet ikke bare vise siste nytt fra moteverdenen, men selv drive fenomenet mote fremover ved å nominere de mest interessante designerne, fotografene, skribentene, personlighetene og aktualitetene fra inn- og utland. Av det følger det at moteblader ikke kun er betagende inspirasjonskilder man kan øse fra på tannlegens kontor, men et organ med en helt egen samfunnsrelatert kulturkapital, ditto definisjonsmakt og vidtrekkende betydning. Ikke bare med tanke på skiftende stil- og kroppsidealer, men ivaretagelsen av den fotografiske sjangeren som kanskje mer enn noen annen har preget dagens billedkultur: Fra politikerportretter og platecover til instagramprofiler og reklameplakater.

Annonse