08:30 - 16. juni 2020

Avsokling pågår

Alle som bryr seg om historien, bør ønske statuedebatten velkommen, skriver Espen Hauglid.

Nest siste reis: Demonstranter triller statuen av slavehandleren Edward Colston ned mot havnen i Bristol 7. juni. Statuen er nå heist opp, og skal plasseres på museet M Shed – med graffiti. Foto: Giulia Spadafora / NurPhoto / Getty Images

«Ingenting i verden er så usynlig som monumenter», skrev den østerrikske forfatteren Robert Musil i 1927. Paradokset han påpekte, gjelder ikke mindre nå: Hvor mange av steinmennene utenfor Stortinget kan du se for deg? Monumenter er nittini prosent av tiden noe som bare er der. Noe å gå forbi, noe å lene seg mot i lunsjpausen, i beste fall et landemerke å møtes ved.

Protestene etter politidrapet på George Floyd i Minneapolis har blant annet handlet om synlighet. Underveis har også noen monumenter blitt synlige på uvante måter.

For en som er opptatt av historie generelt, og kunsthistorie spesielt, er ryggmargsrefleksen at statuer skal få stå i fred, uansett hvor lite begeistret jeg kan være for både mennesket og kunsten. Likevel reagerte jeg med noe som nærmet seg entusiasme da demonstrantene i Bristol kastet statuen av Edward Colston på sjøen søndag 7. juni. Er jeg plutselig blitt tilhenger av det Torbjørn Røe Isaksen kaller «hærverk mot historien»? Nei, heldigvis er livet og historien mer komplekst enn som så. Og dagens statuestormere er også del av en lang historie.

Annonse