10:09 - 28. juni 2020

Årets utgave av filmfestivalen i Cannes er stusslig – og en suksess, skriver Aksel Kielland.

Årets utgave av filmfestivalen i Cannes er stusslig – og en suksess, skriver Aksel Kielland.

Festivalkrise: Som denne ukens kriseløsnings-Cannes illustrerer, handler spørsmålet om en festival fungerer, om langt mer enn hvorvidt publikum får sett film, skriver Aksel Kielland. Her: Det var lite trengsel på den røde løperen utenfor Palais des Festivals i Cannes da årets filmfestival normalt skulle ha gått av stabelen. Foto: Aurore Marechal / NTB scanpix

I skrivende stund er vi inne i femte og siste dag av den digitale reserveløsningen for årets filmfestival i Cannes. Verdens viktigste filmfestival og dens ofte vel så viktige sidefestivaler er offisielt avlyst, og det som går av stabelen denne uken, er en nettbasert utgave av festivalmarkedet som hovedsakelig er myntet på salgsagenter, distributører og festivalprogrammerere. Festivalsjef Thierry Frémaux og hans stab har ikke desto mindre valgt ut et offisielt festivalprogram, hvorav en del – men langt fra alle – blir vist side om side med det tresifrede antallet filmer av høyst variabel kvalitet som har betalt for en plass i markedsprogrammet. Altså er Marché du film 2020 et slags Cannes. en måte.

For det finnes filmer. Det er riktignok langt mellom de store og etterlengtede premierene, men det finnes et par (Thomas Vinterbergs Druk ryktes å være god) – og desto flere mindre filmer fra mindre kjente filmskapere som er verdt ens tid og oppmerksomhet. (Min personlige favoritt så langt er Cristian Ponces politiske lavbudsjettgrøsser Historia de lo Oculto). Det som derimot glimrer med sitt fravær, er festivalstemningen, tunnelsynet og den intense oppmerksomheten fra verdens film- og underholdningspresse – den overveldende opplevelsen av altoverskyggende, presserende viktighet. Istedenfor å tilbringe tolvtimersdager i tettpakkede kinosaler og endeløse køer, sitter publikum hjemme foran datamaskiner og projektorer og strømmer filmer på mer eller mindre samme måte som man gjør på Netflix og NRK.no (enkelte filmer er til og med utstyrt med spol-ti-sekunder-tilbake-knapper).

Effekten dette har på publikumsopplevelsen, er like påtagelig som den er umiddelbar. Den strenge sosiale kutymen som kjennetegner Cannes-visningene, er fraværende, de individuelle preferansene rår, og man blir automatisk mer rastløs og utålmodig. Siden man til enhver tid har et titall filmer et lite klikk unna, er det vanskelig å motivere seg selv til å fortsette å se på en film dersom man ikke er underholdt eller intellektuelt stimulert i løpet av de første ti minuttene. Markedet i Cannes har alltid vært fullt av kommersielt søppel, og markedsvisningene står i tydelig kontrast til de ritualiserte seansene i festivalpalasset, men den digitale utålmodigheten rammer også årets offisielle festivalprogram. Den digitale plattformen er i det hele tatt en begredelig unnskyldning for en filmfestival – og det er vel kanskje også poenget.

Annonse