00:05 - 29. mai 2020

Vi kan tenne bål hvis vi vil

Ifølge gatemusikanten The Musical Slave er frihet å samles rundt bålet.

Urban ildseremoni: I gateartisten Kristin Vollsets nye låt med tilhørende video, er et stort bål tent i noe som ligner en bakgård i en drabantby. Pressefoto: The Musical Slave

Tidlig på 2010-tallet reiste gatemusikanten Kristin Vollset, under artistnavnet The Musical Slave, rundt i Nord-Europa. I Dublin krasjet hun kassebilen sin inn i en stall i nabolaget The Liberties. En hest kom løpende ut, fulgt av en gjeng med tenåringsgutter. De spurte om hun ville være med på en spin, som innebar å «fly» nedover gatene med hest og tohjulskjerre. Bergenseren ble raskt fascinert av livet hun møtte på, hvordan tenåringsguttene levde i sin helt egne tidssone – en slags «jungeltilstand» som fikk henne til å miste fullstendig grep om tiden. Hun kjøpte sin egen hest, og ble værende i tre år. Tolv minutter lange «No Plan» fra 2016 var like mye en dokumentarfilm som en punklåt. På hjertevarmende vis forteller musikeren om vennskapet som oppsto mellom «The Norwigi» og gjengen – og hverdagen fylt av hester, humor og pranks. Hestene representerer ikke bare en altoppslukende virksomhet for guttene, noe som holder dem unna trøbbel – å ri gjennom et urbant bybilde gir også en stor frihetsfølelse, skal vi tro Vollset, som å gjenvinne terreng i byen på vegne av naturen. «No Plan» var også gripende fordi den viste hvordan gatemusikanten ikke bare spiller i og med en omgivelse. Hun gir også motstand til den. Mens folk stormet forbi på veien til målet, ga The Musical Slave et lite sidespark til samfunnet utenfor stallen i The Liberties – der få ting virker mer skremmende enn å ikke ha en plan.

Sammen rundt bålet. Fire år senere er Vollset tilbake med «They cant stop you». Mens hestene tok over bybildet i «No Plan», inviterer Vollset denne gangen til en slags urban ildseremoni. Hun er tilbake i Dublin. Et stort bål er tent i noe som ligner på en bakgård i en drabantby, hvor hun spiller foran dansende og festende unge og voksne. Som forrige gang åpner hun låten med en summende gitartone, fulgt av slag fra en stortromme og en mørk vokal. Det er litt synd at det ikke finnes lydopptak av de naturlige omgivelsene med i den musikalske miksen. Høydepunktet i forrige låt var uten tvil da tenåringsguttene stemte i på det fabelaktige nyordet «i wanna choke your chicken». Den tropiske punken til Vollset forblir også ganske ensidig i formen, men poenget er nok uansett ikke å briljere med komplekse melodier og harmonier. Poenget er kjærligheten til menneskene i Dublin og det politiske budskapet hun ønsker å formidle. Vollset veksler litt løst mellom flyktige tekstlinjer i det ene øyeblikket, og klokkeklare utrop som «you don’t need any money, it’s the money that needs you» i det andre. Men dersom teksten kanskje hadde en klarere fortelling forrige gang, er «They cant stop you» mer helhetlig skrudd sammen, rent musikalsk. En gitar fyller etter hvert lydbildet, fulgt av rytmisk koring som kan minne om stammerop. Det forsterkes av trommeslagene og ikke minst bildene av mennesker som synger og danser i lyset av flammene fra bålet. Den er også mer fengende. Noen partier klistrer seg til hjernen, som det rytmiske og rørende «they can’t stop me lovin» – eller gledesropet av et refreng som jeg har nynnet på siden første gang jeg hørte det: «It’s sa-a-turday! Saturday!». Hver dag hele uken.

Festen varer ikke evig. Plutselig stopper musikken opp. Vi ser politistyrker ankomme området, føre bort en mindreårig som deltar på festen og gi Vollset beskjed om å dra fra området eller bli arrestert. Hovedbudskapet dukker opp i tekst mot slutten av videoen, hvor hun henvender seg til det irske politiet: «Let me remind you that we have freedom of assembly, and the right to take part in cultural life, which means we can light a fire and sing and dance if we want to». Ifølge Vollset er «They cant stop you» en hyllest til friheten, og det er menneskene hun har møtt i Dublin som har fått henne nærmest «denne tilstanden av frihet». Den politiske agendaen kan lett bli avvist som naiv og anarkistisk – et opprør fra mennesker på kanten av samfunnet, byen, loven og ordenen – men enten man er enig eller ikke, minner The Musical Slave om at disse stemmene eksisterer. Spørsmålet blir om man stopper opp og lytter på dem, eller om man bare stormer forbi.

Annonse