00:05 - 15. mai 2020

Ved autobanens ende

Kraftwerk-medlemmet Florian Schneider var med og gjorde tysk populærmusikk til et lydspor til det moderne Europa.

Mennesket i maskinen: Florian Schneider (til høyre) er borte, og vi kan anta at bandets skapende kraft er borte med ham. Her spiller han på The Ritz i New York i 1981. Foto: Laura Levine/ Corbis / Getty Images

I popmusikkens hus er det mange rom, og i de fleste snakker folk engelsk. Vi finner imidlertid også et sentralt rom hvor det snakkes tysk. Her bor Kraftwerk, et av de største og mest besnærende bandene i popens historie. Deres påvirkning på verden preger så vel synthesizere og studioteknologi som robotikk. Når bandets medgrunnlegger Florian Schneider nå er gått bort, vil et minneord om ham nødvendigvis også bli et minneord om en epoke i bandets historie. Både fordi de ikke lenger gir ut ny musikk, og fordi Schneiders liv og verk er så tett sammenvevd med bandet og deres betydning for vår tid.

Stjerner mot sin vilje. Det tyske virker ofte som et eksotisk innslag i en engelskspråklig popverden. Vi bør imidlertid ikke undervurdere den internasjonale platebransjens rolle i spredningen av Kraftwerks musikk og konstruksjonen av bandets tyske identitet, som Kyrre Tromm Lindvig har påpekt i sin doktoravhandling om Kraftwerk. Som barn av etterkrigstiden og Forbundsrepublikken Tyskland, var de med og skapte en futuristisk, europeisk popestetikk, som tillot at de ikke fulgte rockens regler. Velkledde, kortklipte og fåmælte spilte de på en eleganse som gjorde dem både utilnærmelige og attraktive. Kraftwerk har alltid fremstått som popstjerner mot sin vilje, men også som et band som setter pris på sin status som både kultband og verdensnavn.

I denne sammenhengen var Schneider en perfekt del av Kraftwerks kollektive persona – en grå eminense i et band av grå eminenser. Schneider og kollegaen Ralf Hütter agerte gjerne som et tohodet troll (eventuelt en tohodet robot), to sider av samme sak, evig uadskillelige. Men denne dynamiske duoen besto også av to distinkte individer: Hütter som strateg og de facto sjef, og Schneider som hans lekent kreative motpart.

Annonse