00:10 - 22. mai 2020

Store, hvite hvaler

46 år etter innspillingen gir Neil Young i sommer ut sitt mest smertefulle album, Homegrown. Det er ikke gull alt som støver. 

Øser fra arkivet: Neil Young har flere hemmelige album på samvittigheten. Her spiller han på Rainbow Theatre i London i 1973. Foto: Michael Putland / Getty Images

«Great lost albums, no outtakes / You’re getting older and past your peak» hveser Luke Haines i det britiske bandet The Auteurs. Albumkuttet «Brain Child» fra britpop-året 1994 setter fingeren på en av de viktigste, men også latterligste artefaktene i musikkens mytologi: det tapte albumet. Uutgitt musikk som sultne fan-ører verker etter å høre, skjulte skatter som setter tankespinnet i høygir. Jakten på de store, hvite hvalene.

Tapte album er som gullklumper i historiens støvete arkiver, ikke uten sine krimgåter, rettssaker, tilfeldigheter eller spenningsmysterier. Som skygger følger de artistene, og lyser i mange tilfeller opp deres mørklagte irrganger. De lærde diskuterer fremdeles Mozarts fragmenterte Große Messe in c-Moll og Bachs mange tapte stykker. I 1999 dukket det opp en strykekvartett av Beethoven i en kiste i Cornwall, mer enn 180 år etter at den ble komponert. Og fremdeles oppdages det manuskripter og noteark på loft og i biblioteker. Biter som sirlig nøstes sammen for å passe inn i en helhet: Vår egen historie.

Tenk bare på opptakene av The Beatles i Hamburg fra 1962 (de eneste av sitt slag), funnet i en støvete ruin i en av Liverpools bakgater. Eller lyden av Brian Wilson, som med en bøtte full av glødende tre manet frem orkesterets indre brannmenn under innspillingen av hans lenge uutgitte hellige gral, Smile. I 1986 kunne man i musikkavisen Nye Takter følge tegneserieskaper Christopher Nielsens føljetong om musikkjournalisten Kenneth Karson. Hans jakt på det uutgitte debutalbumet til The Electrobugs, fullt av avhengighetsskapende, psykedelisk solskinnsrock, leder ham på en heseblesende ferd til asylet Sunny Hills, før originalteipene havner i kloakken.

Annonse