00:05 - 29. mai 2020

Primalmumling

Den svenske rapperen Yung Lean er ikke lenger så søt, men han er overraskende behagelig å lytte til.

Overrasker med behag: Den svenske rapperen Yung Lean. Pressefoto: Zak Arogundade

I strømmen av forglemmelige statusoppdateringer, historier på Instagram og (altfor) skreddersydde, virale videosnutter er det lett å bli passiv. Lørdagskvelden ble for eksempel skuslet bort på Facebooks utvalgte klipp. Om en satandyrker som endte sine dager med å gnage over egen pulsåre i en amerikansk fengselscelle, samt ulike dokumentarsnutter om opiatepidemien som fortsetter å herje Amerika. Om unge mennesker som går seg fast i liv fulle av OxyContin, Fentanyl og Xanax; møkkete motellrom og istykkerslitte trailerhjem. Herregud, for en verden vi lever i, tenkte jeg kort, før jeg forsøkte å skru i en irriterende skrue på et Ikea-møbel. Den ville ikke inn.

En video jeg ikke glemmer like lett er musikkvideoen til Yung Leans gjennombruddslåt «Ginseng Strip 2002» fra 2013. Jeg trodde det var en spøk den gangen, han var jo så ung, nesten som et barn (han var 16). Med de riktige håndbevegelsene og rap swag intakt var Jonatan Aron Leandoer Håstad fra Stockholm og hans gjeng, Sad Boys, et friskt pust i all deres amatørmessige, hjemmelagde ynde. Med gebrokken engelsk og ukompliserte beats var de, bokstavelig talt, milevis unna rappen de imiterte. Tre år senere, i 2016, var Yung Lean blitt en verdensstjerne, en foregangsfigur for en hel undersjanger. Emo-rappens egen havarist, innelåst på en institusjon i Miami. Død, overdoser og mentale lidelser syntes å følge i hans kjølvann.

Annonse