00:00 - 08. mai 2020

Nye og gamle mytologier

Kirken omfavner religionskritisk kunst. Det må være et sunnhetstegn.

I lyset: Monika Zaks røde rom får hjernen til å arbeide på uvante måter. Verket «We Might be in Flux». Foto Istvan Virag

Tidlig i august 1163 ble en gruppe mennesker brent levende i Köln. Denne hendelsen var startskuddet for drøyt 150 år med «systematisk, voldelig og omfattende undertrykkelse» av alternative tenkemåter i Vest-Europa, skriver R. I. Moore i boken The War on Heresy.

Gruppen i Köln ble beskyldt for å tilhøre en sekt som ble kalt «katarer» – det er derfra vi har det norske ordet «kjettere» for alle som utfordrer kirkens lære. Katarene var ingen enhetlig gruppe, men en del av dem avsto fra både sex og kjøttmat. De tvilte på at nattverden faktisk var Jesu kropp og blod. Og de hevdet at dåp i seg selv ikke kunne frelse et menneske, langt mindre et lite barn uten begrep om hva det vil si å synde.

Et åpent hus. Katarene er en uttalt referanse i Lykourgos Porfyris’ bidrag til utstillingen Tro, håp og kjærlighet?. I et nakent rom øverst i tårnet på Lillestrøm kirke henger en gruppe tresnitt som skal vise ritualer og hendelser knyttet til en sekt av albinomunker, som blant mye annet hevder at det er månen, ikke solen, som er kilde til det sanne lys fra Gud. Sammen med museale infoskilt, et svart sol-og-måne-flagg og andre remedier, skaper tresnittene en gjennomført, men lett gjennomskuelig fiksjon. I sitt lekne alvor er prosjektet likevel ikke lenger unna virkeligheten enn at det stimulerer til å lete videre i egne bokhyller.

Annonse