00:10 - 22. mai 2020

At nordmenn dropper Dagsrevyen til fordel for Le Bureau er godt nytt, skriver Ulrik Eriksen.

At nordmenn dropper Dagsrevyen til fordel for Le Bureau er godt nytt, skriver Ulrik Eriksen.

Vi har vent oss til at det stort sett er en prøvelse å se på fjernsyn, i skjæringspunktet mellom falskt/polert og flaut/klossete, skriver Ulrik Eriksen. Her: Dagsrevyens Ingvild Bryn og Jon Gelius. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix 

Fjernsynet er skapt i radioens bilde. Ikke fordi produksjon av levende bilder hadde noe særlig til felles med stemmer fra en FM-mottager, men fordi den tekniske kringkastingen via eteren var noenlunde beslektet. Slik tok tv-en opp i seg radioens endeløse strøm av tilstedeværelse og fornemmelse av nåtid. Lange sendeflater ble fylt av direktesendt og til dels improvisert fjernsyn fordi det var betydelig rimeligere enn skrevne og nøye instruerte bilder – det vil si kinoens enemerker.

Nå står fjernsynet for fall, mens Netflix og co. er på vill fremmarsj. Brukere av strømmetjenester glor på skjermen i nesten to timer hver eneste dag, viser ferske tall fra SSBs mediebarometer. Hver nordmann brukte i fjor dobbelt så mye av døgnets minutter på strømming som for tre år siden. Samtidig ser mindre enn en tredjedel av befolkningen under 45 år daglig på tv-sendinger. Det er med andre ord ikke kinogåingen som lider i en tid der Norge glaner på Le Bureau på nrk.no. Det er lineær tv.

Fjernsynsformatet – slik vi kjenner det med sine direktesendinger, game shows og realityserier – er født ut av en økonomisk nødvendighet. Det er om å gjøre å bruke minst mulig penger på å holde på flest mulig seere over lengst mulig tid. Å fylle hele sendingen med redigerte, nitid skrevne og ferdiginnspilte innslag, har aldri vært et økonomisk alternativ. Slik har vi vent oss til at det stort sett er en prøvelse å se på fjernsyn, i skjæringspunktet mellom falskt/polert og flaut/klossete. Bildebruken er ofte flat og hverdagslig. Det meste er en mer overkommelig opplevelse kun med lyd. Som radio.

Annonse