00:05 - 15. mai 2020

Naturtilstanden, skritt for skritt

Carroll Dunham starter tankemaskineriet med bare tre bilder.

Nedleggelsen: I Carroll Dunhams The Hunt (2016-2019) har dyret fått på seg en anatomistridig penis, som for å understreke at det i hvert fall ikke er snakk om to menn som nedlegger ei sugge, skriver Aleksi Wildhagen. Foto: Øystein Thorvaldsen / Carroll Dunham / Gerhardsen Gerner

Bra maleri er best i virkeligheten. Etter ukene utenfor gallerirommene er det derfor så vanvittig deilig å støte på energien til Carroll Dunham. Syttiåringen fra New York er en sentral størrelse og ringrev på kunstscenen. Om noen skulle lure er han for øvrig far til Lena Dunham, hjernen bak, og ansiktet til, tv-serien Girls. På hjemmesiden hans kan man se hvordan kunstnerskapet har utviklet seg, temmelig rampete og obsternasig, men også langsomt og naturlig til der han står i dag.

Humor og sarkasme. Første gang han dukket opp i Oslo var i 1998, da hos c/o – Atle Gerhardsen, som siden ble til dagens Gerhardsen Gerner. Energien er rå, og det er ditto herlig å se noen forløses ettersom tiårene går. Fritt og kompromissløst maleri som helt sikkert koster avsenderen skjorta i åndelig forstand. Fra abstraherte populærkulturelle frustrasjoner den gang da, til figurative serier og tablåer hver gang nå. Vi møter både humor og sarkasme i en salig blanding av tydelige, men likevel underfundige og grublende bilder. Først var det som i en spagat mellom amerikansk etterkrigsekspresjonisme, blandet med tegneserieaktige absurde og abstraherte indre organer, før det figurative etter hvert festet seg. Rundt 2010 begynte han å male slik vi ser forlengelsen av i dag: Avklarte og tilsynelatende enkle bilder av kvinner, menn, planter og dyr, tegneserietypisk fanget i tilsvarende karikerte og banale landskap.

Der bildene tidligere var utprøvende, er de nå artikulerte og bestemte. Fullendte med erfaringene fra tiår med eksperimentering. Motivene er for øvrig, med sitt overdrevne fokus på vagina, anus og penis, alt annet enn det man forbinder med voksent. Og kanskje de nettopp derfor, i sin brutale naivitet, er så lette å like. Enkle og samtidig komplekse og presise, hardtslående billedlige utrop, kilevinker til en stadig mer forvirret samtid. Maleriene presenterer mennesket strippet for årtusener av utvikling, vesener fanget i et limbo mellom fornuft og kroppens egenvilje av lyst og drift.

Annonse