00:05 - 15. mai 2020

Moses vandrer alene

Moses Sumneys Græ er et enormt dobbeltalbum fullt av ensomhet og skråstreker. Også musikalske.

Tilbaketrekking: Jeg kan ikke huske å ha hørt et like storslagent verk om isolasjon siden Pink Floyds The Wall (1979), skriver Morgenbladets anmelder om Moses Sumneys nye album. Pressefoto: Eric Gyamfi

Noe sier meg at den kollektive allsangen, den som best oppsummeres med refrenget til Arcade Fires «Wake Up» fra 2004 eller Håkan Hellstrøms mega-konserter på Nya Ullevi, er i ferd med å stilne hen. Ikke ser vi hverandre lengre, annet enn i forbifarten, og digitale løsninger har enda til gode å finne opp erstatninger for opplevelsen av en full festivalarena eller fotballstadion. Ublu rauting uten annet mål enn å delta i et fellesskap av lyd, atmosfære og trøkk. Denne sommeren gjemmer vi oss. I telt i Rondane eller på øde holmer. Med bare vage minners drønn fra festivalsomre og konserter å sutte på.

«Isolation comes from isola, which means island» sier en stemme i åpningssporet på Moses Sumneys dobbeltalbum Græ. Denne uken komplett med de åtte sporene som gjenstod etter at del 1 kom ut i februar. Et album som opplevdes enormt allerede etter første del, og som nå må sies å treffe tidsånden i enda større grad. Som en gigantisk kloss av et album, full av intrikate detaljer, stemmebruk, instrumentering, referanser og betydninger står den der, som et nytt hovedbibliotek man bare venter på at skal åpne. En konstruksjon som krever et dypdykk, en solid innsats, og som ikke lenger handler om isolasjon som metafor, men som en konkret, fysisk opplevelse.

Midt imellom. Klart det er mye å tygge på. Sumney er en artist som i liten grad forholder seg til musikalske grenser eller sjangerbetegnelser. Musikk som kjenner få fysiske lover og som overrasker og utfordrer rundt hver eneste sving. Og enn så elegant og uanstrengt det høres ut, er det likevel som han rives mellom ytterpunktene. Mellom sin egen oppvekst i både Ghana og USA, mellom binære kjønnsnormer, mellom høy- og lavkultur. Dualiteten går igjen i mange av albumtitlene, som for eksempel «jill/jack», «Neither/Nor» og «also also also and and and», og som en sann Moses leder han lytterne gjennom albumets to deler. Det siste der står forresten i presseskrivet, det er ikke noe jeg har funnet på.

Annonse