00:00 - 08. mai 2020

Mellom frihet og faenskap

Fra hjemmekontoret: Med sitt nye album fremstår Fiona Apple mer grensesprengende enn noen gang. Foto: Epic Records/sony Music

Da Fiona Apple slo gjennom med debutalbumet Tidal i 1996, var hun en slags nittitallets svar på Janis Joplin. En ung pianist med en mørk, energisk og overskridende bluesrock-stemme, som raljerte mot svik, kjærlighet, menn, patriarkatet, psykiske lidelser og en verden hun under en takketale på MTV kalte for bullshit.

Det er åtte år siden hun ga noe særlig lyd fra seg, men med Fetch The Bolt Cutters låter hun mer grensesprengende enn noen gang. Albumet er spilt inn i og med hjemmet hennes i Venice Beach. Hun har slått på vegger, trampet på gulvet, klimpret på hjemmelaget perkusjon, klappet, ropt, hvisket, pustet og sunget i akustikken til de ulike rommene. Musikken er like fandenivoldsk som den er ektefølt. «Good mornin’!/ You raped me in the same bed your daugther was born in» roper hun i «For Her» – som ender i en sakral koralavslutning verdt hele albumet alene. Andre innslag har ettersmak av whisky og kabaret. Man ser lett for seg Apple foran et litt ustemt piano i hjørnet på bar, hun som synger så rått og så brutalt om de ni livene hun har overlevd at alle holder kjeft og lytter. Selv ender jeg likevel med å foretrekke de innslagene som inneholder mer piano enn historiefortelling. I åpningslåten «I Want You To Love Me» sirkulerer et pianospill ensomt rundt i rommet, før den ru stemmen til Apple kommer inn. Det finnes visst to typer sangskrivere: de som skriver med ørene, og de som skriver med øynene. Apple er av førstnevnte type, og henger seg opp i ord – lar dem klinge forskjellig på forskjellige steder. «And while I’m in this body/ I want somebody to want/ And I want what I want and I want», synger hun, med et følgende «you» som hun drar så lenge ut at stemmen skjelver, skjærer og til slutt hveser over harmoniene fra pianoet – som om dette du-et alene innebærer en hel verden av kjærlighet og bullshit.

Annonse