08:00 - 13. mai 2020

Jeg vil også være som Michael Jordan

The Last Dance gir meg følelsen av å ha gått glipp av noe stort: Muligheten til å være guttekul.

Michael Jordan og Chicago Bulls feirer seier seriemesterskapet i NBA, 20 juni 1993. Foto: Andrew D. Bernstein / NBAE /Getty Images / Netflix 

Det er ikke ofte jeg får lyst til å være gutt, men Michael Jordan i spagat foran basketballkurven åpner et sluk i universet. Det gir meg følelsen av å ha gått glipp av noe stort. Noe som avgjort har med gutter å gjøre. Flammende testosteron, slanke lemmer, store muskler, harde baller. En penis. Og joggesko. Sko som ikke skulle være kjøpt som en gimmick, men for å gjøre meg uslåelig på hjemmebane: I klasserommet, i friminuttet, på trening, på banen, i siget. I kosmisk harmoni før, under og etter en episk slam dunk.

Men, ikke bare er jeg kort. Jeg er jente. Og selv om jeg alltid har tenkt at jeg er kul, har spilt fotball, vist muskler og presset store gutter ut over sidelinjen, er det overhodet ikke det samme som å ha hatt et liv koblet til sporten. Til idrettsheltene, den grenseløse betydningen av resultatene og til guttekulheten – som lillebroren min Jo, kaller det. Til swag’en, som de sier i America. Som Michael Jordan ville ha sagt det.

Det er mange grunner til at jeg elsker sportsdokumentarer: Den innebygde dramaturgien som ligger i kamper, serier og mesterskap, heltene versus antagonistene, de oppskrytte versus de underkjente, de over- versus de underbetalte. For ikke å snakke om det tekniske språket, den innforståtte sjargongen, teknikken, fellesskapet.

Annonse