10:35 - 10. mai 2020

Hva kan Jerry Seinfeld si oss om pandemien og problemene som venter, spør Aksel Kielland.

Hva kan Jerry Seinfeld si oss om pandemien og problemene som venter, spør Aksel Kielland.

Vandrende symbol: Intet menneske i verden oppsummerer bekymringsløsheten som preget den vestlige verden gjennom 90-tallet bedre enn Jerry Seinfeld. Bildet er fra Seinfelds nyeste standup Jerry Seinfeld: 23 Hours to Kill. Foto: Netflix

To måneder inn i pandemien som egenhendig har skaffet dem ni millioner nye abonnenter, lanserte Netflix Jerry Seinfeld: 23 Hours to Kill. Programmet består av en time med nytt standupmateriale fra 65 år gamle Seinfeld, som de siste årene har sysselsatt seg selv ved å småpludre med berømte kolleger i Comedians in Cars Getting Coffee. Ved første øyekast fremstår den notorisk ironiske og alvorssky Seinfeld som malplassert i det pandemiske landskapet. Den globale samfunnsnedstengningen har riktignok resultert i historiske mengder dødtid og et ditto behov for tidtrøyte. Men dette virker ikke desto mindre som et besynderlig tidspunkt for å lansere en time med overfladiske observasjoner fra den menneskelige legemliggjøringen av first world problems. Sjansene for at verdens rikeste og nest mest selvtilfredse standupkomiker ville få publikum til å se enda dystrere på livene sine, var tross alt relativt stor.

Men det er også mulig å forstå Netflix’ tankegang: Sist strømmetjenesten lanserte et program om en av 90-tallets definerende skikkelser – Michael Jordan-dokumentarserien The Last Dance – ble den møtt med panegyriske anmeldelser og seertall som overgikk deres villeste projeksjoner. Så hvorfor ikke prøve en gang til? I en tid der Vesten gjennomgår sin største krise siden 11. september, har 90-tallsnostalgien naturlig nok et bredt nedslagsfelt, og intet menneske i verden oppsummerer bekymringsløsheten som preget den vestlige verden gjennom dette tiåret bedre enn tittelfiguren fra «the show about nothing». Selv om forestillingen ikke var blitt innspilt før verden ble satt på pause, ville det være optimistisk å forvente at Jerry Seinfeld skulle si noe fornuftig om det vi nå går gjennom. Men som et vandrende symbol på tiåret da alt gikk Vestens vei – til et punkt hvor fornuftige mennesker i fullt alvor snakket om «historiens slutt» – kan han potensielt ha en betryggende effekt.

Kontrasten mellom Jerry Seinfeld og Michael Jordan er like åpenbar som den er fascinerende. Der The Last Dance skildrer sistnevntes sykelige konkurranseinstinkt og utrettelige arbeid for å være best i alt han foretok seg, bygget førstnevnte en milliardformue og en global tilhengerskare – og, rett skal være rett, tidenes beste sitcom – på bagateller og irritasjonsmomenter. Der Jordan var blod, svette og tårer, var Seinfeld blasert livslede og kokett småkjekling om tipsekutyme. Det er nettopp oppfatningen om at Jerry Seinfeld ikke egentlig prøvde så hardt eller brydde seg så mye som gjør ham til inkarnasjonen av det amerikanske 90-tallet: En av de viktigste røde trådene i Seinfeld er hvor uforklarlig, irriterende, ufortjent heldig Jerry er med kjærligheten og karrieren. Dette poenget ble regelmessig underbygget av øyeblikk der Seinfelds høyst begrensede skuespillerevner ble stilt blott til skue, og han så på motspillerne med et blikk som signaliserte til både dem og publikum at han var fullt klar over at det var fullstendig urimelig at det var ham som sto der i sentrum for det hele.

Annonse