00:05 - 15. mai 2020

Gamle øyeblikk ruster ikke

Tiden er inne for stående applaus for Oslo-Filharmonien. Om enn noen tiår på etterskudd.

Toppklasse: Mariss Jansons brakte Oslo-Filharmonien inn i toppsjiktet av verdens symfoniorkestre gjennom sine drøyt tyve år som sjefdirigent for. Her i aksjon i Wien. Foto: John Myhre / Aftenposten / NTB scanpix

Det er ingen tvil om at Mariss Jansons, gjennom sine drøyt tyve år som sjefdirigent for Oslo-Filharmonien, brakte orkesteret inn i toppsjiktet av verdens symfoniorkestre. Etter Jansons’ dramatiske avgang i 2002, har sjefer med påfallende ulike kvaliteter kommet og gått, og spørsmålene har dirret i Konserthusets tunge vegger: Består nivået, utvikles orkesteret videre, eller er det på hell? Mange har selvsagt likt å tenke at hovedstaden fortsatt har et verdensledende orkester, langt færre har spurt om det virkelig stemmer.

Hadde det ikke vært for den store lille djevelen som har hjemsøkt vårt land de siste månedene, skulle jeg ha anmeldt de planlagte konsertene med Mahlers gigantiske 3. symfoni under Jukka-Pekka Saraste i slutten av mars. Deretter, som en tributt på tampen av jubileet, var planen å vurdere utviklingen mot den mildt sagt oppsiktsvekkende utgivelsen av et konsertopptak av samme verk, nå under Jansons, fra august 2001. Sammenligningen ville være interessant, ikke minst fordi Saraste etter mitt syn er den av Jansons etterfølgere som i størst grad har greid å mobilisere orkesterets musikalske energi og kraft. Men så ble det altså med platen.

Naturlig og glassklart. Gjenhøret skulle imidlertid vise seg å bli både gledelig og ytterst interessant. For som også årets Spellemann-jury åpenbart innså, snakker vi her om en orkesterplate i toppklasse; verket må være et av litteraturens mest krevende, både i tekniske detaljer og formalt, og det finnes i en rekke innspillinger fra de aller beste. Likevel hevder Oslo-Filharmonien seg blendende godt, og det interessante er at platen formidler akkurat den intense stemningen av høytid som kjennetegnet orkesterets konserter i disse årene – og som så ofte har uteblitt siden.

Annonse