10:49 - 24. mai 2020

Et minnesmerke for covid-19 bør utformes som en virtuell utvidet virkelighet som draperes over vår egen, skriver Aksel Kielland.

Et minnesmerke for covid-19 bør utformes som en virtuell utvidet virkelighet som draperes over vår egen, skriver Aksel Kielland.

På med VR-briller: Ved hjelp av teknologi får man tilgang til en 1:1-versjon av verden som er litt dårligere enn den utenfor kunstverket, i Aksel Kiellands tenkte minnesmerke over covid-19. Foto: Kilito Chan / Getty Images

Tidligere denne uken skrev kollega Gaute Brochmann om arbeidet med å få på plass et minnesmerke for 22. juli-massakren på Utøya. Saken illustrerer hvor komplisert det er å balansere den offentlige forvaltningen av traumer med hensynet til de som skal leve tett på minnesmerket og eksponeres for den fysiske manifestasjonen av vår kollektive erindring på daglig basis. Gitt hvor tidkrevende og delikate slike prosesser er, bør man derfor allerede nå begynne å tenke på hvordan minnesmerket for covid-19 og den store samfunnsnedstengningen av 2020 skal se ut, samt hvor det – eller de – skal plasseres.

Nå skal det naturligvis sies at det ikke er noen automatikk i at pandemien skal få noe minnesmerke. Sammenlignet med dødsulykker, slag og andre tragedier som minnes monumentalt, er den en vag og uhåndgripelig størrelse. Selv om pandemien åpenbart handler om noe langt mer enn de 235 dødsfallene (per 22. mai) i Norge, er det ikke umiddelbart lett å konkretisere hva det er som har rammet oss, og dermed er det heller ikke innlysende hva det er fellesskapet skal minnes. I en tid der kulturfeltet ligger med brukket rygg, vil imidlertid en storstilt produksjon av pandemirelaterte minnesmerker være et effektivt grep for å stimulere økonomien i kunst- og steinhuggersektoren. Prosessen med å foreslå, diskutere og boikotte tenkte monumenter vil også hjelpe samfunnet med å få et bedre grep om nøyaktig hva det er vi nå går igjennom.

En av pandemiens definerende egenskaper er at den rammer svært ulikt, fysiologisk så vel som økonomisk og sosialt, men på samfunnsplan må den likevel kunne omtales som en utpreget myk krise. For det store flertall av befolkningen innebærer den en betydelig begrensning av bevegelsesfriheten og muligheten til å omgås andre mennesker, og som en følge av dette – samt ringvirkningene av at andre lever med de samme begrensningene – en generell nedjustering av livskvaliteten. Når vi snakker om pandemien, er det hovedsakelig denne kollektive erfaringen vi referer til, snarere enn de konkrete sykdomstilfellene. Dermed er det også denne opplevelsen av å leve en dårligere versjon av sitt eget liv og lengte etter at alt skal bli som normalt igjen, som bør være utgangspunktet for et mulig minnesmerke.

Annonse