00:05 - 15. mai 2020

En fremmed flytter inn

Skandinaviske land er slående like. Helt til Hitler – eller covid-19 – banker på.

Danskene og den tyske krigsmakten: Anders Refns «De forbandede år» handler om de tre årene inntil Tysklands krigslykke snudde på østfronten, den danske regjeringen valgte å gå av, og nazistene mer formelt tok over styringen av landet. Bildet er fra filmen. Foto: Nordisk Filmdistribusjon

Over natten var nasjonen i krise. I et ønske om å minske potensielle tap og skåne landet for en mer kritisk situasjon, så regjeringen seg nødt til å innføre strenge tiltak. «For å sikre folket, oppfordrer regjeringen befolkningen til en rolig og behersket holdning. Lojal opptreden må utvises av alle», het det i en uttalelse. Noen måneder senere kunne styresmaktene fornøyd konstatere at strategien hadde lyktes. Folket hadde føyelig fulgt opp regjeringens krav. «Sånn må det fortsette, for det er kun slik vi har muligheten for å bevare retten til selvstyre.»

Sett bort fra den siste setningen, kan ordene fint beskrive vår egen situasjon denne våren. Men sitatene er 75 år gamle, og uttrykker den danske regjeringens samarbeidslinje i møtet med den tyske krigsmakten i 1940. Regjeringen i København valgte kollaborasjon med Hitler fremfor konfrontasjon. I etterpåklokskapens lys er det enkelt å se at strategien de første tre krigsårene hadde problematiske sider. Nye grunnlovsstridige lover mot kommunister ledet til massearrestasjoner på rent politisk grunnlag. Og det underdanige maktforholdet gjorde at den lovlig valgte regjeringen i praksis måtte akseptere Nazi-Tyskland som alliert. Men samarbeidet sikret også at danskene ikke ble dratt inn i rene krigshandlinger, og slik unngikk nasjonen mange overgrep og falne. Det ga også den danske regjeringen mulighet til å forhandle og stille krav, noe som var med på å gi de danske jødene tid til å slippe unna. På samme vis fremstår den norske covid-19-strategien (å holde stand mot pandemien helt til en eventuell vaksine foreligger) fornuftig for de fleste nordmenn i dag. Det utelukker ikke at de totale menneskelige og økonomiske kostnadene til slutt kan vise seg uholdbare.

Alle er involvert. De forbandede år handler om nettopp de tre årene inntil Tysklands krigslykke snudde på østfronten, den danske regjeringen valgte å gå av, og nazistene mer formelt tok over styringen av landet. I sentrum for begivenhetene er en overklassefamilie nord for København. Her finnes ikke én scene, eller ett eneste medlem av familien, som ikke illustrerer et dilemma eller en historisk hendelse. Faren i familien, Karl Skov (Jesper Christensen), er industrieieren som må velge mellom konkurs eller handel med den tyske krigsmakten. Hans eldste sønn Michael (Gustav Dyekjær Giese) er soldat og lar seg forføre av tyske offiserers perfeksjonisme og verver seg til østfronten. Nest eldste sønn Aksel (Mads Reuther) forlater det hedonistiske overklasselivet til fordel for kommunistisk opprør og sabotasje mot okkupasjonsmakten. Attpåtil forelsker datteren Helene (Sara Christensen) seg i en tysk ubåtkaptein stasjonert i Trondheim. I et slikt resymé fremstår historien håpløst søkt. Men regissør Anders Refn (mest kjent som klipper for blant andre Lars von Trier) maskerer dette imponerende godt gjennom en usedvanlig effektiv og fremdriftsvennlig redigering. Han feier gjennom fortellingen, og veksler kyndig mellom fortellernivåene uten å miste blikket for helheten. Slik blir det aldri kjedelig, men heller ikke en estetisk nytelse, eller særlig tid til ettertanke.

Annonse