08:12 - 18. mai 2020

Det er trist å gå på kino nå – og nettopp derfor er det viktig, skriver Aksel Kielland.

Det er trist å gå på kino nå – og nettopp derfor er det viktig, skriver Aksel Kielland.

Gå på kino! Hvis kinoene forsvinner, forsvinner også filmen slik vi kjenner den, skriver Aksel Kielland. Bildet er tatt på Cinemateket 21. april i år. Arkivfoto: Christian Belgaux

Blant alle aktivitetene samfunnsnedstengningen har eliminert fra dagliglivet, er det kinobesøkene jeg har savnet mest. Det er få ting jeg setter høyere enn å se film omgitt av fremmede mennesker i et offentlig rom som er konstruert for å begrense distraksjoner og fokusere oppmerksomheten mot lerretet. Kinomørkets tause og anonyme samvær er et idealbilde på samfunnslivet for øvrig; en pakt bygget på vissheten om at fysisk og simultant opplevelsesfellesskap beriker livet, hvor interaksjonene begrenser seg til å utvise et minstemål av høflighet og hensyn.

Denne basale formen for menneskelig fellesskap er blant covid-19s største ofre. Lenge var forsamlinger på mer enn fem mennesker forbudt, men vel så viktig var angsten for menneskelig biologi som vokste frem etter hvert som rapportene om viruset spredte seg. Den fysiske nærheten og de tilfeldige berøringene man tidligere tok for gitt på kino, fly og utesteder var plutselig forbundet med fare for liv og helse, og etter hvert som nyhetene om dødsfall og kaotiske tilstander i helsevesenet tikket inn, tok nervøsiteten bolig i kroppen. Selv har jeg ved en rekke anledninger de siste månedene opplevd å kveppe til når jeg har sett mennesker i filmer og tv-serier ta på hverandre i det offentlige rom. Til tross for at jeg er klar over at scenene er spilt inn før koronautbruddet, og at jeg selv ikke har utvist noen overdreven forsiktighet i løpet av denne tiden, har samfunnsnevrosene kommet krypende oppover ryggtavlen og satt seg i skuldrene.

Dette er ikke noe jeg er alene om. I begynnelsen av måneden la Opinion frem en undersøkelse som viser at en fjerdedel av landets befolkning mener at gjenåpningen av samfunnet går for fort. Uavhengig av hva myndighetene erklærer for forsvarlig, kommer denne angsten til å skape utfordringer – for ikke å si regelrette problemer – for kulturnæringen i lang tid fremover. Hvor lang tid vil det ta før vi ubekymret lar oss utsette for nærkontakt med store folkemengder? Kommer vi til å ende opp som amerikanerne, med deres kroniske nervøsitet for fremmede og patologiske trang til å omtale nærkontakt med biologisk materie som «disgusting»?

Annonse