00:05 - 17. april 2020

Under bøttehatten

«Vi vesst at det va mulig det umulige», sang DDE nylig på tv. «Hold energidrikken min», svarer Ivan Ave med sitt tredje album. 

På amerikansk: Ivan Ave tilhører generasjonen som gjennom hiphop ble kjent med sjangerens grunnsteiner. Foto: Jan Tore Eriksen / Playground

Noe var i gjære: enkelte troppet opp i skolegården med Raiders-capser og vide bukser bak frem til ære for barnerapperne Kriss Kross; den falmede spraybokshyllesten til metal-heltene ved T-banen ble erstattet med throw-ups i sølv; hjemmeteipede opptak av Tommy Tees radioprogram Strictly Hip-hop ble heit vare på underhåndsbørsen. Hiphop, og alle dens fem elementer, ble slukt med søkk og snøre av unge blekansikter til musikkvideoene på Yo! MTV Raps. Noen begynte til og med å spytte ord de neppe hadde plukket opp i engelsktimen, men på engelsk, aller helst amerikansk, skulle det være.

Kanskje var det lav kulturell selvtillit som førte mange av oss over Atlanteren på 1990-tallet? Til Amerikas forjettede land, der man hadde ekte problemer, ekte gangstere, konsumkultur og en moderne musikkhistorie man begjærte. Norske artister hadde søkt seg mot av opprinnelige afroamerikanske kulturuttrykk tidligere, med jazz, disko og rock ‘n’ roll, men i en teksttung sjanger som rap bød masseimporten på noen på noen ekstra «Wååoååå, yug gatta rapsuly take aly»-øyeblikk. I dag, tretti år senere, er bordet ubønnhørlig snudd, og den svært amerikanske sjangeren er nesten fullstendig fornorsket. Det er lenge siden det var flaut å rappe på egen dialekt, være seg innlandsk eller kav bodøsk. Musikkdebatten om norsk mot engelsk har for lengst stilnet.

Annonse