10:46 - 26. april 2020

Quibi er neste ledd i kapitalismens krig mot fritid, skriver Aksel Kielland.

Quibi er neste ledd i kapitalismens krig mot fritid, skriver Aksel Kielland.

Tidsklemma har nå fått sin egen strømmetjeneste, der alt er designet for å bli sett på mobilen. Arkivfoto: Knut Egil Wang 

6. april ble strømmetjenesten Quibi lansert til et unisont «huff, det var da fælt til dårlig timing». Quibi tilbyr dramaserier, humor, reality og aktualitetsprogrammer som er designet for å bli sett på mobiltelefoner, med episoder på under ti minutter og bilder som fungerer både i stående og liggende format. Forretningsideen er Netflix møter Snapchat/Tiktok/Youtube, og målet er å la kundene konsumere høyoppløselig, profesjonelt laget underholdning på do, på bussen på vei til jobb, på venteværelset hos naprapaten, i kinosalen før filmen starter og mens de venter på at kelneren skal bli ferdig med å presentere ingrediensene i forretten. Så kom covid-19, og plutselig var det langt færre pendlereiser, naprapatkonsultasjoner, kinoforestillinger og restaurantbesøk, og langt mer akseptabelt å ta med seg laptopen inn på do.

Quibi er tidsklemmas egen strømmetjeneste, og før den ble lansert ble det snakket mye om hvordan den ikke synes skapt for å dekke en etterspørsel, men for å legge beslag på de små, spredte lommene av publikums tid som Netflix, HBO og tradisjonelle tv-kanaler lar gå til spille – en slags oppmerksomhetsøkonomisk ekvivalent til mekanisk utbening av kjøtt. Dagens forbruk av tv-programmer og serier er kanskje motivert av ønsker om adspredelse og underholdning, men selve aktiviteten minner mistenkelig om arbeid, og Quibi gjør det mulig å arbeide så å si hvor og når som helst. Den er det naturlige – om ikke uunngåelige – neste leddet i kapitalismens krig mot fritid, der hvert ledige sekund skal kunne regnskapsføres som forbruk (av varer eller tjenester) eller produksjon (av dokumentasjon på hvor hardt man kobler av og nyter livet).

Selv om mange yrkesgrupper opererer omtrent som normalt gjennom pandemien, og enkelte er langt mer travle enn vanlig, har viruset opphevet tidsklemma som kollektiv erfaring. Nedstengningen av store deler av samfunnet innebærer både at mange mennesker har betraktelig mer ledig tid enn vanlig og at mye av denne tiden må tilbringes hjemme, noe som har ført til et enda høyere forbruk av serier og strømmetjenester enn før. I lys av disse nye omstendighetene fremstår Quibis besettelse med å presse inn underholdning på små tidsflater som et symptom på et usunt samfunn. Men det er også mulig å se tjenesten som et uttrykk for barmhjertighet: Uavhengig av hvorvidt de smykker seg med prefikset ‘kvalitet-’, legger de fleste moderne tv-serier beslag på langt mer tid enn de egentlig trenger. Faktisk var presset om å skulle pløye seg gjennom flere titalls timer med serier i uken en av de viktigste årsakene til at det prepandemiske mennesket beklaget seg så mye over at tiden ikke strakk til. Hvis det er mulig å erstatte denne ekstremt tidkrevende aktiviteten med en betraktelig mer kortfattet en, vil det utvilsomt være et samfunnsgode.

Annonse