14:14 - 30. april 2020

Politiet brukte et halvt år på å innse det virkelighetskrim-publikummet forsto fra dag én, skriver Aksel Kielland.

Virkelighetskrim-publikummet forsto det fra dag én, skriver Aksel Kielland.

Lørenskog 29. april: Politiet leter i boligen til Tom Hagen etter at han ble arrestert mistenkt for drap eller medvirkning til drap på sin kone Anne-Elisabeth Hagen. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Tirsdag denne uken ble forretningsmannen Tom Hagen pågrepet og siktet for drap eller medvirkning til drap på sin kone Anne-Elisabeth Hagen, som ble meldt savnet den 31. oktober 2018. I parets bolig i Lørenskog ble det den gang funnet et trusselbrev med krav om løsepenger, og i et forsøk på å forhindre bevisforspillelse holdt politiet saken ute av mediene frem til 9. januar 2019. Flere aviser og mediehus (Aftenposten, Romerikes Blad, Dagens Næringsliv og VG) visste om forsvinningen, men gikk med på å holde det hemmelig i håp om å hjelpe politiet med å få Hagen trygt hjem. Ventetiden ga avisene rikelig med tid til å produsere artikler og finpusse formidlingsgrepene, slik at da saken omsider nådde offentligheten, var det som å se en virkelighetskrimproduksjon utspille seg i sanntid.

Etter en kort og intens periode med massiv medieoppmerksomhet og høye produksjonsverdier, mistet saken momentum, og i de påfølgende 15 månedene ble den redusert til et jevnt drypp av oppdateringer som ikke sa stort mer enn at kidnapperne var vanskelige å få i tale og at det ikke var noe særlig nytt å melde. Fra et publikumsperspektiv hadde dramaturgien smuldret opp og saken endret sjanger, fra glatt og velprodusert virkelighetskrim til den typen omstendelig og saktegående norsk virkelighet som synes konstruert for å skuffe alle som er ute etter en god spenningsfortelling. Da Tom Hagen denne uken ble arrestert, var det som om saken ble rebootet og returnert til sine opprinnelige virkelighetskrim-røtter, og også denne gangen sto mediehusene klare med fyldig dekning og fascinerende bonusmateriale (sjelden er en norsk ektepakt blitt viet større oppmerksomhet).

Den svenske kriminologen og krimforfatteren Leif GW Persson var blant de første som uttalte seg om den dramatiske vendingen, og satte ord på det mange som har fulgt saken fra sidelinjen tenkte – nemlig at det var oppsiktsvekkende at det tok politiet halvannet år å lande på den mest opplagte hypotesen av dem alle: «Sånne som han [ektemenn] er jo en klassiker i slike sammenhenger.» Skråsikkerhet er Perssons varemerke, og tv-programmene der han hoderystende beklager seg over politifolks dumhet og legger ut om hvordan etterforskninger burde vært gjennomført, er en av hjørnesteinene i moderne nordisk virkelighetskrim. Det er viktig å påpeke at både Persson og publikum trekker sine konklusjoner på ren refleks, uten innsikt i bevisene og indisiene politiet sitter på. I GWs tilfelle er denne refleksen et resultat av mange års kriminologisk arbeid, i publikums et produkt av en sjangerkompetanse som er bygget opp gjennom langvarig forbruk av true crime og fiktive krimfortellinger. Selvfølgelig er det ektemannen som har gjort det.

Annonse