00:00 - 03. april 2020

Når alvoret siger inn

Jakob Rørviks betimelige, nye kortfilm Apocalypse Norway beskriver tilstanden vi befinner oss i akkurat nå: Midt mellom det uhåndgripelige og det grotesk virkelige.

Intet hytteforbud: I Jakob Rørviks svært aktuelle kortfilm Apocalypse Norway er en ung vennegjeng strandet i arkitektur- og naturskjønne omgivelser. Foto: Andreas Bjørseth

«Da er det alvor da», sier en jente med et flir i Jacob Rørviks elegante nye kortfilm Apocalypse Norway. Den unge vennegjengen ser Leonardo DiCaprio advare verden fra FNs talerstol om en ny viruspandemi som er i ferd med å spre seg globalt. Vennene ferierer på et arkitektonisk slående landsted i glass og betong på vestlandskysten – langt fra både europeisk episenter og folkemasser. Rørviks oppmerksomme bruk av det Jarmund/Vigsnæs-tegnede byggets isolerte luksus og brutale betongestetikk, understreker situasjonen. Den er for øvrig urovekkende lik våre egne samtidige opplevelser. Kombinasjonen av pandemiens nærhet og avstand, treghet og eksplosive fart, gjør at hverken sanseapparatet eller hodet helt klarer å ta inn over seg krisen. Slik kan vennene flire av meldinger på nettet om at DiCaprio – noen timer etter talen i FN – blir satt i karantene, og at han kan bli den «første kjendisen som dør av denne pågående krisen». Det hele er fjernt, men også skremmende nært. Vennegjengen veksler mellom å poste småironiske videosnutter i sosiale medier, og se sjokkerende nyhetsvignetter fra pandemien slik den utarter seg i verdens storbyer. I en sekvens diskuterer de hva de vil savne hvis verden går under. De kan vanskelig komme på noe bedre enn sære brustyper på 7-Eleven og Pornhub.

Sosial avstand. Å oppholde seg langt vekk fra folk er en naturlig refleks i møte med krisesituasjoner. Nettopp derfor fremstår regjeringens hytterestriksjoner nødvendig. Uten forbudet, ville trolig alle som kunne det flydd til fjells, til skogs eller ut i skjærgården – med de enorme belastninger en slik rural folkeforflytning ville påført lokalt helsevesen. For vennene i Apocalypse Norway er isolasjonen nettopp et slikt tveegget sverd. De er betryggende langt unna katastrofen. Men hva hvis sykdommen mot alle odds skulle nå dem ute ved den forblåste kyststripen? Hvem skal hjelpe dem da? Trygg tilbaketrukkethet kan fort snu til livstruende isolasjon.

Som de fleste andre, har jeg gått rundt med kløe i halsen siden de første flyene med koronasmittede alpeturister landet i Norge. Sykdomsnoiaen kommer snikende også for Oda (Billie Barker), og forkludrer den tilsynelatende idylliske strandferieboblen de lever i. Hvordan smitter det? Hvor er smitten nå? Nervøst leter hun etter symptomer og smittekilder. Er det ikke flere prikker enn normalt på ryggen til kjæresten? Hun våkner midt på natten og studerer ansiktet i speilet. En isbit hun finner i fryseren har et merkelig grønnskjær. Er det noe grønt i glasset til venninnen også? En annen ramler om i dusjen. Plutselig er sykdommen overalt. «Does it feel real yet?», spør en av vennene på engelsk senere på kvelden i et mobilkamerainnspilt pseudotalkshow der gamle vinflasker utgjør provisoriske mikrofoner. «No. It’s weird», svarer kjæresten til Oda. Det er der vi befinner oss nå. Midt mellom det uhåndgripelige og grotesk virkelige.

Annonse