00:00 - 03. april 2020

Ikke gå rundt grøten

Genesis P-Orridge (1950-2020) fortsetter å snakke til oss i klartekst fra det hinsidige.

Genesis P-Orridge (Neil Megson) under en konsert med Throbbing Gristle i California, 1981. Foto: Suzan Carson / Michael Ochs Archives / Getty Images

Påskesøndag, 1975: I kultursenteret Melkweg i Amsterdam er performancekunstnerne COUM Transmissions i ferd med å feste medlemmet Genesis P-Orridge til trekorset, i det som må kalles et voldsomt apropos. P-Orridge piskes og dekkes med oppkast, kyllingvinger og -ben mens han holder to brennende fakler. Publikum kan høre huden frese på hendene, har den korsfestede kunstneren fortalt senere: «Og så urinerte jeg nedover Coseys ben mens hun førte et levende lys opp i vaginaen sin, så flammene sto ut.» Hva var poenget med alt dette? «Bare en helt hverdagslig måte å unngå tv-reklamene på,» la hen til.

Mer enn femti år med provokativ, outrert kunst burde kanskje ha herdet oss nok til å trekke på skuldrene av slike historier nå, men ved den britiske kunstnersjelen, musikeren, aktivisten, provokatøren og okkultisten Genesis P-Orridges nylige bortgang, er det fremdeles umulig ikke å heve øyenbrynene av det som best kan kalles et kreativt fyrverkeri av et liv. Selv hevdet hen å være i total krig. Med kulturen, med samfunnets status quo, med makt og kontroll, og med massemediene. Slagene var mange og seige. Motstanden hard. Men de syrlige kommentarene og den ru latteren var aldri langt unna.

Nekrologene over Genesis P-Orridge leser du andre steder. Om kjønnsoperasjonene, om identiteten pandrogyni, om kroppsmodifikasjon og hens krav om å bli omtalt med pronomenet «s/he». P-Orridge gikk ikke stille i dørene, hverken når det gjaldt sex, religion, politikk eller rock‘n’roll. Muligens hang alt dette sammen i et levende totalkunstverk, men det var først og fremst som artist i gruppene Throbbing Gristle og senere Psychic TV at hens ideer fikk størst nedslagsfelt. Oppskriftsmessig, ifølge hen selv, all den tid Throbbing Gristle ble startet for å skape seg et publikum utenfor elitistiske kunstkretser. På et språk som alle kan forstå – musikkens.

Annonse