00:00 - 30. april 2020

Generasjonsløftet

Shabazz Palaces knytter sammen flere generasjoner rap-musikk med sin utenomjordiske signatur.

Har drukket av ungdomskilden: Rapsjangerens ungdommelige sus og konstante fluks er muligens årsaken til at få artister blir veldig gamle i den. Shabazz Palaces er et unntak. Pressefoto: Patrick O'Brien-Smith / Sub Pop

Selv etter snart fem tiår som musikkform er det få tegn til at rap er i ferd med å miste sin vitalitet og ungdommelige appell. De siste tiårene har sjangeren tvert imot dominert hit-lister og konsertplakater i stadig økende grad, med nye, innovative musikalske grep. Etter å ha vokst fra liten subkultur til global dominans, kan det virke som om rappens nærhet til våre liv, gjennom dens sterke historiefortelling, sosiale bevissthet og en svært demokratisk tilgang til produksjonsmidlene, passer vår samtid som hånd i hanske, uansett hvor man måtte befinne seg. For der rocken etter hvert havnet på museum i Cleveland og Trondheim, er rap fremdeles en kunstform som tilhører gatene og ballplassene.

Sjangerens ungdommelige sus og konstante fluks er muligens også årsaken til at få artister blir veldig gamle i den. For utenom gjenforeninger og greatest hits-turneer er det ikke så mange eksempler på rappere som holder seg relevant på høyden gjennom flere tiår. De siste ukene er det heldigvis dukket opp to album som gir denne tanken riper i lakken. Rett før påske slapp 50 år gamle Jay Electronica debutalbumet (!) A Written Testimony, som imponerte med en moden, sofistikert produksjon, og med The Don of Diamond Dreams beviser Shabazz Palaces at man kan tenke og utføre nye musikalske tanker også etter vel passerte 50.

En annen planet. Shabazz Palaces var opprinnelig en duo bestående av rapper og produsent Ishmael Butler og multi-instrumentalist Tendai «Baba» Maraire, men 2020-utgaven er mer eller mindre Butlers soloprosjekt. Han trådte sine ungdomsår i Brooklyn under navnet Butterfly i jazz-rap-gruppen Digable Planets, som i mine ører leverte ett av 1990-tallets sterkeste album med Blowout Comb (1994). Sample-tung, afrosentrisk, politisk ladet hiphop, som krysset over sjangergrensene og ble en slags kult-hit, også langt utenfor rap-sfæren.

Annonse