00:00 - 30. april 2020

De beistlige

Spike Jonzes nye dokumentar om vennene i Beastie Boys er profesjonelt fortalt, men kledelig lite strømlinjeformet.

Statiske beist: Mye av filmen domineres av de to gjenlevende bandmedlemmene Adam Horovitz og Michael Diamond som står og prater om fortiden på en tom scene. Men resultatet er engasjerende utført. Foto: Atiba Jefferson / Apple / Bakgrunnsbilde Glen E. Friedman

Ironisk distanse og oppriktig selverkjennelse oppleves ofte som gjensidig utelukkende størrelser. Der det første gjerne brukes som flukt fra ansvar og beklemmende stillingtaken, kreves det alvor og inderlig nærvær av sistnevnte. Ironiske personer er vanligvis vokst opp uten altfor store fysiske vanskeligheter. Verden er en stor lekegrind man kan bløffe med og hente ut det man vil fra. Slik kan ironikeren fremstå kald og hul, på grensen til det nihilistiske. Det vakre med ironien er imidlertid at den også krever refleksjon. Man må gjerne leke med verden, men man kan ikke samtidig forholde seg ubevisst eller ukritisk til den. Ved å se seg selv utenfra, synker selverkjennelsen inn.

Spike Jonzes nye dokumentar Beastie Boys Story er en sånn reise – fra ungdommelig, fandenivoldsk hedonisme i form av fjollete sceneopptredener og aktiv rusbruk, til mer dypsindig refleksjon, innstendig musikalsk utprøving og forvandling til en respektert gruppe som sprengte kunstneriske grenser. Middelklassevennegjengen Adam (MCA) Yauch, Adam (Ad-Rock) Horovitz og Michael (Mike D) Diamond vokste opp i 80-tallets New York, der de – i en blanding av foreldres frilynte og forsømmende foreldreroller og byens kaotiske anarki – levde en oppsiktsvekkende selvstendig tilværelse allerede helt i begynnelsen av tenårene. Kombinasjonen av frihet og lediggang – som kjennetegnet mye av x-generasjonens ungdomstilværelse – var en kilde til boblende, ustyrlig kreativitet.

Som fluepapir. Ingen i trioen hadde nevneverdige musikalske evner til å begynne med. Men deres hoder var som fluepapir for verdensbyens musikk- og populærkultur, og ved hjelp av blant annet den kommende superprodusenten Rick Rubin ­endte de med å samle det i en eksplosiv blanding av svart hip hop, punk og utagerende collegehumor.

Annonse