Annonse
00:00 - 13. mars 2020

Til alle dere som ikke kjenner Roy Anderssons filmer

Når man hører hvor mye penger Disney, Amazon, Apple og Netflix investerer, tenker jeg at Roy representerer en slags europeisk filmtradisjon som allerede har tapt slaget, skriver Ruben Östlund. 

Drikk med øynene: Roy Anderssons filmer representerer et blikk og en tradisjon som er i ferd med å gå tapt, frykter Ruben Östlund. Her en scene fra Om det uendelige (2020). Foto: SF Studios
Annonse

«Den mannen skylder meg penger.» Det er en replikk fra Roy Anderssons kortfilm Härlig är jorden (2012) som jeg kunne ha sagt til ham om jeg ville. Han skylder meg nemlig penger. I 2015 veddet jeg 10 000 kroner med Roy på at jeg skulle slå ham i kampen om Guldbaggen for beste regi, med filmen Turist. Det gjorde jeg, og han har fortsatt ikke betalt. Beklager skrytet, jeg klarer ikke å la være. Nå skal jeg fortelle hvorfor jeg ikke bryr meg om pengene, og hvorfor Roy er langt mer enn tilgitt. Ettersom jeg er født på 1970-tallet, er Roys blikk en del av min oppvekst. Selv om jeg ikke visste det da: at det var han som hadde laget de reklamefilmene som jeg så på tv og kino på 80- og 90-tallet, og som satte seg i ryggraden på meg og min generasjon.

Da jeg senere forsto at filmregi var noe jeg ville drive med og kom inn på Filmhögskolan i Göteborg (i dag Akademin Valands filmutdanning), så jeg Roys langfilmer En kärlekshistoria og Giliap, og kortfilmene Någonting har hänt og Härlig är jorden. På skolen ble det snakket ofte og litt hellig om Roy, og via filmprodusenten Kalle Boman, som underviste ved skolen, fikk vi studenter muligheten til å treffe ham.

Fra det første møtet har jeg to minner. Jeg husker da Roy bøyde seg frem og så på korset som hang blant pynten på juletreet i skolens korridorer. Jeg husker hvordan han rykket til da han så seg selv der på korset. Jeg hadde i en slags protest mot skolens glorifisering av Roy klistret et lite, lite bilde av ansiktet hans midt på det glitrende, lille plastkorset.

Annonse