Annonse
18:58 - 08. mars 2020

Å skrive om tv på «feil» måte er nå direkte farlig, skriver Aksel Kielland

Å skrive om tv på «feil» måte er nå direkte farlig, skriver Aksel Kielland.

Tabuet mot plottrøping er seriebransjens viktigste markedsføringsgrep, skriver Aksel Kielland. Her: Øyvind Brandtzæg som politimann i NRK-serien 22. juli. Foto: NRK .
Annonse

Tv-anmeldere er de rauseste og mest velvillige innstilte kritikerne som finnes. Der musikk- og litteraturanmeldere tar det som en selvfølge at de får lese hele boka og høre hele albumet de skal skrive om, har tv-kritikerne for lengst innfunnet seg med å bare få se brøkdeler av seriene de anmelder. Mens filmkritikere ser film på kino på egne pressevisninger og teaterkritikere får gode plasser til premiereforestillinger, aksepterer tv-anmelderne en estetisk opplevelse som er betraktelig dårligere enn den publikum får servert, med uferdige spesialeffekter og tittelsekvenser, manglende undertekster og sjenerende tekst – som regel ens egen e-postadresse – klistret over bildet. Og der kunst- og dansekritikere tar det som en selvfølge å kunne skrive fritt om verkene de tar for seg, følger tv-kritikerne lydig tv-kanalene og strømmetjenestenes formaninger om hvilke deler av programmene de kan og ikke kan uttale seg om av hensyn til plottrøping.

Man kan hevde at det dermed er et paradoks at tv-anmeldere er såpass positive og generøse med rosen som de er, men dette er i realiteten en direkte konsekvens av regelmessig å se gjennom fingrene med mangelfulle effekter og dårlig billedkvalitet, og å uttale seg om serier uten å se dem ferdig. Man venner seg til å tenke at alt sikkert blir bedre når produktet omsider når skjermen; at e-postadressen forsvinner fra bildet, at effektene blir mer polerte, at undertekstene dukker opp når de skal, og at de aspektene ved serien som virket klisjépregede og lite gjennomtenkte, til slutt vil vise seg å være en del av en genial plan. Med andre ord venner man seg til å skrive om noe man antar, håper og tror at finnes, snarere enn det man faktisk har foran seg, og har man først kommet så langt, er det bare normal høflighet å la være å skrive om det menneskene som sender en disse programmene, ikke vil at man skal skrive om (ofte konkrete detaljer om spesifikke utdrag av episodene, definert ned til sekunder på tidskoden).

Tv-kanalene og strømmetjenestene vet å utnytte disse tilbøyelighetene, og med hjelp fra et visst segment av publikum har de fostret en kultur for å snakke om tv-drama uten å snakke om handling (en interessant folkesport, all den tid handling er det eneste det gjengse tv-drama har å by på). Hver gang en kritiker går en omvei rundt et plottpoeng eller en forventningsfull tv-seer roper «Nei! Nei! Ikke si det!!» når noen er i ferd med å referere handlingen i en serie, lades verket med verdi og en pirrende energi. Tabuet mot plottrøping er seriebransjens viktigste markedsføringsgrep, og bygger på samme psykologiske mekanisme som når en driftig kremmer pakker inn noe gammelt ræl ingen vil ha og selger det som forundringspakker: Alle som har sett et minstemål av tv-drama, vet at det overveldende flertall av dem før eller senere vil avsløre seg som banale, klisjépregede og/eller underveldende, men den teoretiske muligheten for at man har å gjøre med noe som gjør ens erfaringer og forventninger til skamme, er ikke desto mindre ekstremt forlokkende.

Annonse