Annonse
10:12 - 22. mars 2020

Livet er i flymodus, men det er god grunn til å følge med på hvor vi lander, skriver Aksel Kielland.

Livet er i flymodus, men det er god grunn til å følge med på hvor vi lander, skriver Aksel Kielland.

Drama og eskapisme: Titanic på seteskjermen, fly fra Perth til Melbourne, 2019. Foto: Christian Belgaux
Annonse

Da det norske samfunnet forrige uke begynte å stenge ned, var min første tanke at jeg endelig hadde et godt påskudd for å legge meg på sofaen og forpakte bort dagene mine til første og beste tv-kanal eller strømmetjeneste som ville ha dem. Jeg var sliten og i dårlig humør (Cinematekets visning av Richard Stanleys comeback-film Color Out of Space var avlyst), og jeg følte for å bruke tv-serier slik norske anmeldere og anbefalere ofte gir inntrykk av at de skal brukes: som maskiner som bryter ned overflødig tid så stillegående og friksjonsfritt at man knapt merker at kvelden og langhelgen forsvinner foran øynene på en.

Etter å ha rådført meg med venner og vurdert alternativene, bestemte jeg meg for å endelig gå løs på Mr. Robot. Med sitt nihilistisk-paranoide verdensbilde og uhyggelige paralleller til situasjonen vi nå befinner oss i (global unntakstilstand som følge av hackerangrep snarere enn pandemi), er Mr. Robot godt tv-drama, men dårlig eskapisme. Behovet for adspredelse ledet meg derfor videre, til den britiske antologiserien Inside No. 9, som er ypperlig på sitt beste (som i episodene «Dead Line» og «The Riddle of the Sphinx»), men for variabel i kvalitet og tone til at den gjorde jobben. Det gjorde derimot den andre sesongen av Netflix’ Ugly Delicious, som etter den navlebeskuende spin off-serien Breakfast, Lunch and Dinner er tilbake med matsosiologiske diskusjoner på høyt nivå. Sesong to består kun av fire episoder, men disse ga meg det jeg trengte.

Mens jeg så en gruppe amerikanske matskribenter av indisk avstamning diskutere begrepet curry og dets kolonialistiske opphav, innså jeg omsider hva som hadde skjedd: Helgen – og den overskuelig fremtiden – var blitt redusert til en ren transportetappe, og jeg forholdt meg derfor til skjermbasert underholdning på samme måte som jeg gjør når jeg foretar lange flyreiser. Jeg blir lett rastløs og ukonsentrert når jeg flyr langt, men har funnet ut at realityprogrammer – og gjerne korte sådanne – motvirker stress. Jeg har derfor utviklet en rutine hvor jeg først tar for meg matprogrammene som flyselskapene tilbyr via skjermen på seteryggen, før jeg går løs på reise-, oppussings- og interiørseriene. Deretter leter jeg etter episoder av morsomme situasjonskomedier jeg ikke har sett, før jeg som regel ender med å se bruddstykker av spillefilmer jeg har moderate forventninger til. Innimellom leser jeg litt. Plutselig er det gått seks, åtte, tolv timer.

Annonse