00:00 - 27. mars 2020

Kroppen er alene

Gundelachs skjøre kropp er et perfekt terapirom for skjøre tider.

Krystallklar: Gundelach gjør et forsøk på å ta klubbmusikken ut på en sval luftetur. Foto: Tonje Thilesen / U OK?

Forrige gang jeg skrev om Gundelach og debutalbumet Baltus (2018), sto jeg klemt fast i trengselen på en buss gjennom Oslo. Langt innenfor intimsoner og tilrådelig nærhet av basiller og hodebunner, med to hvite propper i ørene og et brennende ønske om virkelighetsflukt. Kai Gundelach fra Bekkestua bød på redningsplanken jeg trengte. Dus, florlett, uanstrengt elektronika, akkurat forglemmelig og ukomplisert nok til at man faktisk fikk løftet blikket og så vidt skimtet den lyseblå himmelen over Bislett, mellom havet av hoder og hatter. En liten dusj av frihet. Det virker lenge siden nå.

Man skal muligens være forsiktig med å lytte for mye av tidens paniske situasjon inn i musikken man hører på, om tre uker vil man kanskje snu seg tilbake og humre. Samtidig kryper en snikende følelse av varig forandring stadig nærmere. Ett inntrykk jeg sitter igjen med, etter rekordartet blaing på telefonen de siste ukene, er at mange søker seg tilbake til musikk fra tidligere livsfaser, som en trygg havn, et ankerpunkt, i stormen.

Øregodteri. Også jeg har forsøkt å vende platebunken med kjellerlukt, men ender underlig nok oftest opp med lett fordøyelig ambient fra artister jeg neppe husker navnet på. Lydtepper som smyger seg ut av laptop-høyttalerne og glir motstandsløst langs veggene på hjemmekontoret, vel etter at dets yngste ansatte har gått til sengs. Jeg er oppriktig glad for at Gundelach valgte å gi ut My Frail Body akkurat nå, for denne uken har albumet tilbudt en helt riktig dosering av tigerbalsam og tyggemotstand. På kveldsturer gjennom forlatte bylandskap hentet fra fremtidsfilm, eller i en (ganske nyoppdaget) lengsel mot naturen, mot luft og ensomhet.

Annonse