00:00 - 06. mars 2020

Ingen kunst å like fotokunst

Norges første fototriennale gjemmer godt innhold bak glatte flater, men er best når de materielle rammene utfordres. 

Organisk: Franske Lucile Boirons verk Womb består av fire innrammede fotografier med ulike representasjoner av det som lever og dør. Foto: Henie Onstad Kunstsenter

La det være sagt med en gang: Jeg liker utstillingen, liker å gå rundt i den. Men så er da også fotografiet så inn i granskauen forførende. Fotografiet relaterer nemlig umiddelbart til den konkrete virkeligheten i denne verden, selv når motivet er helt abstrakt og ugjenkjennelig, enten det er polert og perfeksjonert eller tilfeldig og plutselig. I selve materialiteten dunster fotografiet nettopp foto lang vei, om den er fysisk så vel som virtuell. Fremfor alt lukter fotografiet av det moderne og opplyste bymennesket.

I New Visions møter vi det eksperimentelle fotografiet, uten at utstillingen av den grunn føles banebrytende. Tvert om er den temmelig konservativ, fri for lyter, skavanker og feil. Vi møter bilder om vår mediale hverdag, vanskelige å skille fra reklame- og designestetikk. Vi møter tilfeldige bilder og fortellende psykologiske bilder, formfullendte og nok-i-seg-selv-bilder, og vi møter materialbaserte bilder, pekende-på-noe-bortenfor-fotografiet-bilder. Det er mye å undre, beundre og leve seg inn i, men ingen store hakeslepp.

Kunstnerne. Amerikanske Hannah Withakers arbeider ser ut som designoverflater fra åttitallet, svarte silhuetter mot stripete mønstre, langsomme fargeoverføringer, prikker og slikt. Det jeg ikke skjønner er hva som gjør dette til kunst, mens eksempelvis platecoveret til Cocoa Sugar av Young Fathers ikke er kunst (google det albumet nå). Sistnevnte er tatt av motefotografen Julia Noni og minner om Withakers Speak (google det også), og er i mine øyne minst like sterkt og helstøpt.

Annonse