00:00 - 13. mars 2020

Gi unga Ipad før robotene tar dem

Tonje Hessen Scheis globalt orienterte kritikk av teknologiutviklingen er merkelig trangsynt.

Premissleverandører: Teknologigigantenes uansvarlige utvikling er naturbestemt, skal vi tro teknologigigantene selv. Men hvorfor skal vi det?  Foto: UpNorth / Euforia

Én ting har de til felles, de mange intervjuobjektene Tonje Hessen Schei (Drone) har sporet opp i sin nye, påkostede dokumentar iHuman: De er alle dypt forankret – og til dels oppslukt – i den digitale teknologiindustrien. Slik er de ytterst kvalifisert – og fullstendig inhabile – til å uttale seg om filmens skremmende tema: I hvilken grad vil kunstig intelligens kunne ta kontroll over kloden? De har førstehånds kunnskap for å kunne analysere samtiden og fremtiden, men så store gap i kritisk selvbevissthet at resultatet oftest blir ufrivillig komisk.

Med en dose mer selvinnsikt, ville det kanskje falt dem inn at ville fremtidsscenarier vel så mye kan være et resultat av oppblåst tro på egen betydning – på grensen til narsissisme – som et produkt av rasjonell tenkning. Ved å sette sammen hyperraske datamaskiner i et intrikat nettverk, ser de for seg at de kan skape selvstendig liv. Det ligner mest av alt fantasier og drømmer om egen udødelighet.

Ensartet singularitet. Dessverre kan det se ut som om filmskaper Schei deler intervjuobjektenes evne til kritisk refleksjon om eget prosjekt. Det er i hvert fall påfallende i hvor liten grad hun introduserer muligheten for at de alle er spik spenna gærne. Ja, hele filmen hviler i grunn på at hun har akseptert deres premiss: På et tidspunkt vil kunstig intelligente maskiner komme ut av kontroll og leve sitt eget liv – også gjerne kalt singulariteten. Hun lar intervjuobjektene bygge opp under hverandres mer eller mindre ville teorier og kvasifilosofiske betraktninger. «Vi har fått et nytt barn og kan ikke kontrollere alt hva det vil gjøre», sier en. Som om utviklingen er skjebnebestemt, men at utfallet av den har helt fri vilje. «Vi bygger en gud og må tenke oss nøye om», sier en annen. Felles for disse fantasiene er et behov for å gjøre sin egen rolle – og resultatet av den – om til noe guddommelig.

Annonse