Annonse
15:21 - 05. mars 2020

«Dere vet utmerket godt hva dere gjør når dere forsvarer Polanski»

Film gir dere faen i. Publikum gir dere faen i. Det dere kommer for å beundre, er deres egen økonomiske slagkraft, skriver Virginie Despentes.

Forfatter Virginie Despentes reagerer sterkt på at Roman Polanski, som er ettersøkt i USA for en voldtekt av en 13 år gammel jente på 70-tallet, er tildelt den franske César-prisen for beste regi. Foto: Julien Mignot / Contour / Getty Images
Annonse

«Fra nå av reiser vi oss og går»

Forrige helg mottok filmregissøren Roman Polanski den franske César-prisen for beste regi, for filmen J’Accuse. Før prisutdelingen hadde hele styret i César-akademiet trukket seg etter store protester mot at Polanski var nominert til hele tolv priser. 

Polanski er fortsatt ettersøkt i USA for en voldtekt av en 13 år gammel jente på 70-tallet. Da prisen til Polanski ble kjent, stormet skuespiller Adèle Haenel ut av salen i protest, etterfulgt av regissør Céline Sciamma, som var nominert i samme kategori for filmen Portrett av en kvinne i flammer (2019), med Haenel i hovedrollen. 

Haenel startet debatten om metoo i den franske filmbransjen i fjor høst, da hun fortalte gravemagasinet Mediapart at hun var blitt utsatt for overgrep av en annen regissør da hun var mindreårig.

Jeg vil begynne sånn: Vit det, makthavere, sjefer, bigshots, at det gjør vondt. Selv om vi vet det godt, selv om vi kjenner dere, selv om vi har fått den feite makta deres i fleisen så mange ganger før, så gjør det alltid like vondt. Hele denne helgen har vi hørt dere syte og klage over at dere må bruke artikkel 49,3 for å få innført lovene deres [1], at dere ikke fikk hylle Polanski i fred, og at festen deres ble ødelagt, men ingen fare, bak all jamringen hører vi hvordan dere nyter å være de virkelige sjefene, de store gutta, og budskapet er krystallklart: Samtykke er et begrep dere ikke akter å la passere. Hvor gøy ville det vært å tilhøre de mektiges klubb hvis man måtte ta hensyn til de undertryktes samtykke? Jeg er garantert ikke den eneste som har lyst til å hylgrine av raseri og maktesløshet etter den flotte maktdemonstrasjonen deres, garantert ikke den eneste som føler meg skitten etter å ha sett dere velte dere i en orgie av straffrihet.

Det er ikke det minste overraskende at César-akademiet utroper Roman Polanski til beste regissør i 2020. Det er grotesk, det er en hån, det er avskyelig, men det er ikke det minste overraskende. Når du gir en fyr et budsjett på over 25 millioner euro for å lage en tv-film, ligger budskapet i budsjettet. Hvis kampen mot økende antisemittisme var noe fransk filmbransje brydde seg om, ville vi visst det. Men nei, å høre stemmen til undertrykte som selv påtar seg å fortelle sin lidelseshistorie, det har vi skjønt at dere ikke gidder. Så da dere hørte om muligheten for å gjøre en subtil kobling mellom problemene til en filmskaper som blir buet ut av et hundretalls feminister utenfor tre kinosaler, og Dreyfus, offer for fransk antisemittisme på slutten av 1800-tallet, grep dere sjansen. Femogtyve millioner for den parallellen. Nydelig. Applaus til investorene, for skal man stable på bena et budsjett på den størrelsen, må alle være med på leken: Gaumont Distribution, skattekredittordningen, France 2, France 3, OCS, Canal+, RAI … Og det ble gravd dypt i lommene, for én gangs skyld. Dere slutter rekkene, dere forsvarer en av deres egne. De mektigste akter å forsvare privilegiene sine, det er en del av elegansen deres, ja, voldtekt er selve fundamentet for stilen deres. Loven beskytter dere, domstolene er deres domene, dere eier mediene. Og det er nettopp det som er poenget med makten som ligger i de feite formuene deres: å kontrollere kroppene som er erklært underordnede. Kroppene som tier, som ikke forteller historien fra sitt ståsted. 

De rikeste griper nå anledningen til å overbringe følgende flotte budskap: Respekten vi skylder dem, skal heretter også gjelde pikkene deres som er flekkete av blod og dritt fra barna de voldtar. De er lei av å gjemme seg, å simulere ubehag, enten det er i nasjonalforsamlingen eller i kulturlivet. Dere krever total, konstant respekt. Den skal omfatte voldtekt, den skal omfatte brutaliteten til politistyrkene deres, den skal omfatte César-priser, den skal omfatte pensjonsreformen deres. Sånn opererer dere: ved å kreve taushet fra ofrene. Det er en del av pakka, og hvis dere må ty til skrekk for å formidle budskapet til oss, så ser dere ingen problemer med det. Den morbide nytelsen deres går foran alt. Og dere tåler ikke å omgi dere med noen andre enn de lydigste lakeier. 

Det er ikke det minste overraskende at dere gir pris til Polanski: Det er alltid pengene som feires under disse seremoniene. Film gir dere faen i. Publikum gir dere faen i. Det dere kommer for å beundre, er deres egen økonomiske slagkraft. Det dere hyller, er det feite budsjettet dere har gitt ham som en støtteerklæring – gjennom ham skal vi respektere makten deres.

Vi går: Skuespiller Adèle Haenel stormer ut av seremonien for den franske filmprisutdelingen César, i protest mot at prisen for beste regi gikk til Roman Polanski. 

Det ville vært unødvendig og malplassert i en kommentar om denne seremonien å skille kroppene til cis-menn fra kroppene til cis-damer. Jeg ser ingen forskjell i måten man reagerer på. Det er klart at de store prisutdelingene fortsatt er en arena forbeholdt menn, siden det grunnleggende budskapet er: Ingenting bør endres. Alt er fint som det er. Men når programleder Florence Foresti tillater seg å forlate festen og kunngjøre at hun er «kvalm», så gjør hun det ikke som kvinne – hun gjør det som en person som tar sjansen på å få bransjen på nakken. Hun gjør det som en person som ikke er fullstendig prisgitt filmindustrien fordi hun vet at dere ikke har makt til å ta publikummet hennes fra henne. Hun er den eneste som tør å vitse om elefanten i rommet, alle de andre viker unna. Ikke ett ord om Polanski, ikke ett ord om Adèle Haenel. Vi spiser alle middag sammen i dette miljøet, vi kjenner instruksen: I flere måneder har dere irritert dere over at en del av publikum sier ifra, og i flere måneder har dere måttet utstå at Adèle Haenel har stått frem og fortalt hva hun opplevde som barneskuespiller, fra sitt ståsted.

Så alle kroppene som sitter i salen denne kvelden, er kalt dit med ett formål for øye: å stadfeste de mektiges absolutte makt. Og de mektige elsker voldtektsmenn. Eller rettere sagt de voldtektsmennene som ligner på dem, de som er mektige. De elsker dem ikke på tross av voldtekten og fordi de har talent. Nei, de mener de har talent og stil fordi de er voldtektsmenn. De elsker dem for det. Fordi de våger å stå for sin morbide nytelse, for sin avsindige og systematiske trang til å ødelegge andre, ja, til å ødelegge alt de rører ved. Det er i rovdriften dere finner nytelse, det er den eneste stilforståelsen dere har. Dere vet utmerket godt hva dere gjør når dere forsvarer Polanski: Dere krever at vi skal beundre dere i ett og alt, også forbrytelsene deres. Det er dette kravet som gjør at alle kroppene under denne seremonien er underlagt samme taushetsplikt. Dere langer ut mot det politisk korrekte og mot sosiale medier, som om denne taushetskulturen oppsto i går og er feministenes feil, men i flere tiår har det fungert på denne måten: Under seremonier i fransk filmbransje tråkker man ikke sjefene på tærne. Så alle holder kjeft, alle smiler. Hadde barnevoldtektsmannen vært en renholder, ville pipa fått en annen lyd: fengsel, tordentaler, forsvar for offeret og allmenn fordømmelse. Men hvis voldtektsmannen er en mann med makt: respekt og solidaritet. Aldri fortelle offentlig hva som foregår under casting, under forarbeid, under innspilling, under promotering. Folk snakker, folk vet. Alle vet. Men det er alltid taushetsplikten som vinner. Man velger medarbeidere ut fra respekten de har for denne plikten.

Og selv om vi har visst alt dette i årevis, er det likevel sånn at vi alltid blir forbløffet over makthavernes frekkhet. Det er det som er så godt gjort, når det kommer til stykket, at svineriet deres funker, gang på gang. Det er og blir ydmykende å se deltagerne følge etter hverandre på scenen, enten det er for å presentere eller for å ta imot en pris. Vi identifiserer oss nødvendigvis med dem – ikke bare jeg, som er en del av dette haremet, men enhver som ser på denne seremonien – vi kjenner oss igjen og blir ydmyket gjennom dem. Så mye taushet, så mye lydighet, så mye underdanig tjenesteiver. Vi kjenner oss igjen. Vi får lyst til å legge oss ned og dø. For vi vet at når denne øvelsen er over, jobber vi alle for denne møkkabransjen. Vi blir ydmyket gjennom dem vi ser tie, selv om de vet at den eneste grunnen til at Portrett av en kvinne i flammer ikke får en eneste av de store prisene mot slutten, er at Adèle Haenel har tatt bladet fra munnen, og nå skal ofrene som kunne blitt fristet til å fortelle sin historie, få klar beskjed om at de gjør lurt i å tenke seg om før de bryter taushetsplikten. 

Vi ydmykes av at dere våger å få to kvinnelige regissører som aldri har fått prisen for beste regi og antagelig aldri kommer til å få den, til å dele ut prisen til Roman fucking Polanski. Himself. Der fikk vi den. Rett i fleisen. Dere skjemmes virkelig ikke for noe. Femogtyve millioner, det er fjorten ganger budsjettet til De elendige (fransk film om politivold i en forstad til Paris, regissert av Ladj Ly, red. anm.), og fyren fikser ikke engang å få filmen sin på lista over årets fem mest sette filmer. Og dere belønner ham. Og dere vet så godt hva dere gjør – dere vet at ydmykelsen som rammet den delen av publikum som virkelig tok inn budskapet, fortsatt er der når de neste prisene deles ut, når prisen til De elendige deles ut, når dere kaller de mest sårbare kroppene i salen opp på scenen, kropper som vi vet risikerer skinnet ved hver minste politikontroll, og selv om det skorter på damer blant dem, så ser vi godt at det ikke skorter på intelligens, og vi vet at de vet at straffriheten til voldtektsmannen som hylles denne kvelden, henger nøye sammen med situasjonen i bydelen de bor i. 

De kvinnelige regissørene som må dele ut pris til en ustraffet voldtektsmann, og de mannlige regissørene som mottar en pris dere har dratt ned i søla – de sitter i samme båt. Som medarbeidere i filmindustrien vet hver og en av dem at de må holde kjeft hvis de er interessert i å jobbe i morgen. Det er ikke engang en spøk, det er ikke på kødd. Det er dette César-seremonien stiller til skue. Og tidsmessige tilfeldigheter gjør at budskapet gjelder på alle plan: I tre måneder har vi streiket mot en pensjonsreform vi ikke vil ha, men som dere kommer til å tvinge igjennom uansett. Det er det samme budskapet som kommer fra de samme miljøene rettet mot det samme folket: «Du holder kjeft, det samtykket ditt kan du stappe opp i ræva, og så smiler du når du treffer meg, for jeg er mektig, jeg har alle pengene, det er jeg som er sjefen.»

Så da Adèle Haenel reiste seg, var det helligbrøde på gang. En gjenstridig medarbeider som ikke tvinger seg til å smile når hun henges ut i offentligheten, som ikke tvinger seg til å applaudere iscenesettelsen av sin egen ydmykelse. Adèle reiser seg, slik hun allerede har reist seg for å si sånn ser jeg den historien deres om regissøren og tenåringsskuespilleren hans, sånn opplevde jeg det, sånn bærer jeg det med meg, sånn klistrer det seg til huden min. For dere kan formulere den på alle mulige måter, den imbesile påstanden deres om at vi må skille mellom mannen og kunstneren – alle som er blitt voldtatt av en kunstner, vet at det ikke finnes noe mirakuløst skille mellom den voldtatte kroppen og den skapende kroppen. Du drasser rundt på det du er, punktum. Bare prøv å forklare meg hvordan jeg skal sette fra meg den voldtatte jenta utenfor døra til kontoret mitt før jeg setter meg ned for å skrive, jævla klovner.

Adèle reiser seg og strener ut. Denne kvelden, 28. februar, lærte vi ikke noe nytt om den flotte franske filmindustrien, men vi lærte hvordan man bærer en gallakjole. Som en krigerkvinne. Vi lærte hvordan man går på høye hæler: som om man har tenkt å rive ned hele bygget, hvordan man går med rak rygg, nakken stram av raseri og skuldrene bakover. Det vakreste bildet i seremoniens 45 år lange historie: Adèle Haenel som går ned trappen og ut av salen mens hun applauderer dere. Nå vet vi hvordan det ser ut når noen strener ut og sier faen ta dere. Jeg bytter gladelig ut åtti prosent av det feministiske biblioteket mitt for det bildet. For den lærdommen. Adèle, jeg vet ikke om jeg male gazer eller om jeg female gazer deg, men jeg love gazer deg om og om igjen på telefonen min for den sortien. Kroppen din, øynene dine, ryggen din, stemmen din, gestene dine, alt ved deg sa: Ja, vi er drittkjerringene, vi er de ydmykede, ja, vi skal bare holde kjeft og ta imot slagene deres, for dere bestemmer, dere har makten og arrogansen som hører til, men vi kommer ikke til å bli sittende uten å si noe. Dere skal ikke få respekten vår. Vi går. Dere får holde på med dritten deres for dere selv. Hyll dere selv, ydmyk hverandre, drep, voldta, utnytt, ødelegg alt dere får mellom hendene. Vi reiser oss og går. 

Dette er antagelig et bilde som innvarsler tiden som kommer. Skillelinjen går ikke mellom menn og kvinner, men mellom undertrykte og undertrykkere, mellom dem som prøver å legge beslag på fortellingene og tvinge beslutningene sine igjennom, og de som kommer til å reise seg og gå mens de roper skjellsord. For det er det eneste mulige svaret på politikken deres. Når det er nok, når det går for langt, da reiser vi oss, da går vi, og vi roper og skjeller dere ut, og selv om vi står nederst på rangstigen, selv om vi får den jævla makten deres midt i fleisen, så forakter vi dere, vi spyr av dere. Vi har ingen respekt for den respektable maskeraden deres. Verdenen deres er motbydelig. Kjærligheten deres til den sterkeste er morbid. Makten deres er uhyggelig. Dere er en gjeng dødbringende idioter. Den verdenen dere har skapt og hersker så ynkelig over, er ikke til å puste i. Vi reiser oss og går. Det er over. Vi reiser oss. Vi går. Vi roper. Vi driter i dere.

 

Denne teksten sto opprinnelig på trykk i den franske avisen Libération. Oversatt fra fransk av Gøril Eldøen.

Eldøen har også oversatt Despentes’ Vernon Subutex-trilogien (2015-2017).


 


[1] Artikkel 49,3 i den franske grunnloven åpner for at regjeringen kan vedta en lov uten å gå gjennom nasjonalforsamlingen. Lørdag 29. mars erklærte statsminister Édouard Philippe at regjeringen vil ty til artikkel 49,3 for å innføre den omstridte pensjonsreformen. o.a.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse