Annonse
11:51 - 25. februar 2020

Vy-kort fra garderoben

Der det før satt en tradisjonell toglue, sitter det nå en caps. Bred som en låvedør, høy som et hus.

Ingen lystige gule striper som varsler tut og kjør: Vy-uniformen har havnet på et uheldig sidespor, skriver Ragnhild Brochmann.
Annonse

I det siste har det dukket opp en ny gruppe på Oslo S. En gruppe som vandrer hvileløst omkring, som skutter nakken som hjemløse, som luter ryggen under en bør ingen fortjener å bære. Nei, jeg snakker ikke om stasjonens narkomane, men Vys ansatte.

Gjengen fjæret kanskje ikke rundt med lette steg og oppstemte blikk tidligere heller, men nå subber de rundt som om de har bly i skoa og stein i lomma. Er det deres egen skyld? Kanskje, men det ser ikke sånn ut. Sjelden har jeg sett en mer grufull allværsjakke, en mer ørkesløs caps eller et mindre oppkvikkende bud på kontemporær uniformering.

Med andre ord: Ett år etter NSBs bortgang har tiden kommet for å evaluere Vys nye uniformer. Plagg med proporsjoner og en palett som gir assosiasjoner til en urban utgave av felleskjøpets drakt. Men denne er ikke saftig gressgrønn som bondens overall. Denne har ingen lystige gule striper som varsler tut og kjør. Tvert om har den havnet på et uheldig sidespor. Jeg skal ikke komme her å påstå at NSBs siste uniformer var en festkaramell for øyet, men de hadde en viss liketil verdighet. En viss opplagt funksjonsberettigelse. Et visst positivt minne om tidligere tider. Og ikke minst – en lue med en snerten blankpolert skjerm det sto respekt av. Men så ble de røde togene kledd i grønt, og de gamle jakkene, buksene, ullvestene og luene byttet ut med ny og såkalt moderne design. Og her starter misæren.

Annonse