00:00 - 21. februar 2020

Vil du være med, så heng på!

Det meste handler fortsatt om ham selv, men Cezinando deler villig med dem som vil lytte.

Cezinando: En myk og kul og følsom ung mann i en sprøyte gal verden. Foto: Christian Belgaux

Med albumet Noen ganger og andre ble Kristoffer Cezinando Karlsen en av landets aller største stjerner i 2017. Ikke et sånt «én-hit», «Bombadilla Life»-opplegg, men en ordentlig stjerne, ordentlig kjendis. Hos Skavlan, på festivalscener, i mediene. Fra scenekanten og gjennom ørepropper rørte han ved noen strenger hos sitt publikum som gikk dypere, lenger inn, enn det popmusikk vanligvis gjør. Cezinando traff tidsånden som en myk og kul og følsom ung mann i en sprøyte gal verden. Hans ærlige, snakkesyngende fremstillinger av egen oppvekst og hverdag resonnerte med livene til lytterne i Skam-alderen.

Også musikalsk imponerte Noen ganger og andre, med en moden, kunstnerisk lyd-maleri-kvalitet, med utstrakt bruk av akustiske strykere og andre organiske lydkilder. Cezinando boltret seg i dette lydbildet, der pauser og luft og brede flater ble utnyttet med stor, dramatisk effekt. Et lite øyeblikk var det som om norsk urbanmusikk steg over noen grenser og inn i en ny tid, der alt kunne skje. Der skillene mellom ulike kunstuttrykk ble vasket ut. Cezinando fremsto som et slags totalkunstverk, iført ung, norsk haute couture, dansende ekspressivt til Ole Torjus Hofvinds særegne produksjoner. På landets største scener.

Store knapper. Tre år senere kan det virke som om han ønsker seg i en ganske annen retning. Et godt stup i et grunt vann utstråler i hvert fall en annerledes glød enn forgjengerens melankolske uttrykksfullhet. En mer temposterk, poppete og energisk tilbakekomst, med korte og konsise låter, og et mer sprettent, elektronisk lydbilde signert Hofvind. Fengende hooks og radiovennlige melodier klistrer seg fort fast. Om ikke lystigere, så i hvert fall mer påtent («Jeg føler meg som en baby i en mammablogg»).

Annonse