07:17 - 19. februar 2020

Under Akropolis’ himmel

Frogner Kino minner oss på at de gamle byggene ble laget for å løfte, ikke kun romme, kulturen.

Nytt liv: I 1926 sto Frogner Kino ferdig. I oktober 2019 kom den tilbake til seg selv.

Når vi nå har vært på befaring i Soria Moria, og studert oppgraderingen av Kulturslottets restaurant, har tiden kommet for å besøke et annet 1920-tallslokale. Og et radikalt annerledes oppussingsparadigme. Med det tar vi på oss klokkehatt og hornbriller og legger i vei til Frogner Kino. En atmosfærisk kinematograf med en himmel full av stjerner, Per Krogh på veggene og utelivsillusjonist Jan Vardøen på maskinrommet bak.

Jan Vardøen, for den som mot formodning ikke skulle kjenne til ham, er det man kan kalle en mann med en plan og en finger i alle Oslos historieelskende utelivspaier. Han var den som fikk Grünerløkka til å se ut som et stykke by fra et hvilket som helst oppegående utland på tidlig 2000-tall. Han som introdusere milkshake med kirsebær på toppen, barer med klassiske cocktails, sifonger med sprut og interiører som klippet ut av en filmrull. En mann kjent for å bry seg grenseløst om totalmiljøer – om enn mer for ektheten i et historisk tapet, enn for å følge opp de ulike konseptene med argusøyne.

20 år, x antall restaurantkonsepter og et eget filmselskap senere, kaster så Vardøen sine mørke øyne mot Frogner og den lille løkken opprinnelig kalt Punsjebollen. For hva var det som lå der og glimtet, som en gullklump på elvebreddens bunn? Jo, en av verdens få gjenlevende atmosfæriske kinoer. Frogner Kino. En kino fra tiden hvor filmen var blussende ny, de arkitektoniske ambisjonene høye som hus og brede som templer, og pengene donert fra kommunen. Eksotisk nok.

Annonse