Regissøren som var nostalgisk på seg selv

---

Kortkritikk

Regi: Guy Ritchie

THE GENTLEMEN

Storbritannia/USA 2019

---

En av fjorårets mest markante – og gledelige – filmtrender var oppblomstringen av den typen stiliserte sjangerfilmer med mainstreamappell og tydelig regissørsignatur som definerte 1990-tallet. Både Bong Joon-hos Parasitt, Safdie-brødrenes Uncut Gems, Robert Eggers' The Lighthouse, Martin Scorseses The Irishman og Quentin Tarantinos Once Upon a Time … in Hollywood gjennomsyres av en lengsel etter å vende tilbake til en tid da film var film, og ikke anonyme tannhjul i multimediefranchiser forvaltet av globale konglomerater.

Guy Ritchie overgår samtlige av disse i sin omfavnelse av 90-tallet: Hans nye film The Gentlemen starter med en Miramax-logo, en barbestilling, et jukeboxvalg og en machomonolog, og deretter skyter den fart inn i en selvbevisst gangsterfortelling full av kjente fjes (Matthew McConaughey, Hugh Grant, Colin Farrell), manierte rolletolkninger, pratesyke karakterer og estetisert vold. Etter Aladdin, Kong Arthur og minst én Sherlock Holmes-film for mye, er Ritchie tilbake der han startet, med en actionkomedie som like gjerne kunne vært laget i 1998 som i 2019.

Det som først og fremst skiller The Gentlemen fra gjennombruddsfilmene Lock, Stock and Two Smoking Barrels og Snatch er mangelen på overraskelser – en uunngåelig konsekvens av at filmkunsten skuer bakover snarere enn fremover. Og likevel: Filmmediet er aldri i bedre forfatning enn når kunsten med stor K må bryne seg på vellaget og overskuddspreget underholdning som dette. Kanskje finnes det en film etter superheltblockbusteren og Hollywoods franchisemani.