Annonse
00:05 - 07. februar 2020

Opera av blod

Béla Bartóks eneste opera er grufull og eksistensiell. Det har de skjønt i Bergen.

På dypeste alvor: Den ungarske komponisten Béla Bartók (1881–1945) var opptatt av å koble det folkekulturelle stoffet til en mer brennbar aktualitet. Fotoillustrasjon: Morgenbladet / Kildefoto: I offentlig eie
Annonse

En av tidligere operasjef Per Boye Hansens styrker i Bjørvika – som den nyutnevnte operasjefen Randi Stene forhåpentlig vil følge opp – var jevnlig å introdusere tidligmodernistisk opera som ikke spilles for ofte. At vi aldri fikk høre den ungarske komponisten Béla Bartók (1881–1945), var sannsynligvis tilfeldig. Riktignok etterlot Bartók seg bare én opera, men det var han ikke alene om. Og at det skulle dreie seg om noe annenrangs verk, er også utelukket.

Desto mer gledelig er det at Bergen Filharmoniske Orkester og deres visjonære sjefdirigent Edward Gardner velger å spille inn enakteren Ridder Blåskjeggs borg, som slik også blir del av orkesterets etter hvert imponerende portefølje på det britiske platemerket Chandos.

Dystert. Bartóks opera, som ble skrevet i 1911 og senere revidert ved flere anledninger, spenner opp et dystert psykologisk tablå. Verket har to roller: den mektige ridder Blåskjegg, og kvinnen Judit, som han har forført og tatt med til sin mørklagte borg. Her finnes syv låste dører som Judit vil åpne for om mulig å slippe litt lys og luft inn i den tunge atmosfæren. Blåskjegg er motvillig, men lar seg overtale. Fra dør til dør skal så ridderens grufulle forhistorie, med torturkamre og våpenlagre, alt dryppende av blod, langsomt åpenbare seg for den fortapte kvinnen. Bak den siste døren venter synet av Blåskjeggs tidligere koner, og det ender med at også Judit følger med dem ut i mørket.

Annonse