Annonse
08:16 - 06. februar 2020

Natt&Dag har stivnet i sin egen form. Takk og pris for det! skriver Bjarne Riiser Gundersen.

Natt&Dag har stivnet i sin egen form. Takk og pris for det! skriver Bjarne Riiser Gundersen.

Annonse

Spennende intervju med Juni Dahr, som gjør «suksess i Los Angeles»! Stor samtale med Ingeborg Moræus Hanssen, om fransk film! Åh, jeg kan kjenne en sånn svulmende ømhet for den aller første utgaven av gratisavisen Natt&Dag, som kom ut høsten 1988 – keitete og ukomfortabel som et konfirmasjonsbilde.

Snapshotet viste et land og en hovedstad med et intenst behov for å være moderne, men fordi virkeligheten på irriterende vis sakket etter, var bladet isteden nødt til å bygge sin tidsriktige verden i spaltene. Det ga en viss haltende utakt: Den mannlige modellen på omslaget så ut som en Xerox-kopi av Morten Harket i videoen til «Take on Me» – bare at det på dette tidspunktet var gått nesten fem år siden Ahas største hit ble spilt inn.

Popkulturell tidsregning var annerledes den gangen, mine barn. Heldigvis, får man legge til, for ellers hadde ikke Natt&Dag klart å snuble og famle seg videre, sånn at de i dag har brakt oss arroganse, ambivalens og diskret nihilisme i tre sammenhengende tiår. «Medie-Norges lille degenererte og opplyste bastard-barn», som avisen kalte seg ved 25-årsjubileet (historien om Natt&Dag preges ikke minst av en lang rekke egenmarkeringer), har på veien gitt oss både elendige og umistelige tekster i en uforutsigbar miks. Nylig åpnet de arkivet sitt for alle, en digital oase som lukter av gammel øl og svette kjellerlokaler. Alle disse undersjangrene av stadig mer obskur elektronika som kom og gikk – ikke visste vi at de var selve utelivet.

Annonse