Annonse
07:28 - 23. februar 2020

MGP-«skandalen» er et dramaturgisk grep fra wrestlingens verden, skriver Aksel Kielland.

MGP-«skandalen» er et dramaturgisk grep fra wrestlingens verden, skriver Aksel Kielland.

Skriker etter fornyelse: «Skandalen» bidro til å injisere et sårt tiltrengt element av ekte følelser og uregissert virkelighet, skriver Aksel Kielland om MGP-finalen i Trondheim. Her: Ulrikke Brandstorp jubler etter å ha vunnet. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Annonse

Det finnes dager da jeg føler at jeg gjør meg skyldig i pliktforsømmelse ved å ikke skvise ut en årlig tekst der jeg okker og bærer meg over Melodi Grand Prix som fenomen, og forbanner den rollen programmet har spilt i forvandlingen av popmusikk til et pasteurisert promoteringsverktøy for kommersielle aktører og statlige institusjoner. Disse tekstene ville ikke by på originale innsikter eller sterke meninger, men til gjengjeld ville de inneholde tilstrekkelig mange kokett krakilske adjektiver til at de var underholdende å lese – muligens også selges inn som en «motvekt» mot den toppstyrte folkefesten som hvert år beleirer NRKs flater og kanaler i en drøy måned.

Saken er imidlertid den at jeg ikke kan huske sist jeg var i stand til å mobilisere noen reell irritasjon over Melodi Grand Prix. Etter at programmet ekspanderte ut i delfinaler, og bidragene ble profesjonalisert til et punkt hvor de ikke lenger er umiddelbart gjenkjennelige som MGP-låter i det post-Lady Gaga-ske populærmusikalske landskapet, har jeg mistet oversikten og dermed også evnen til å hisse meg opp. Jo større programmet er blitt, jo lettere er det blitt å filtrere ut. Dermed ble årets avstemningsskandale – eller rettere sagt multimediefortellingen NRK i ettertid har konstruert rundt serverkrasjen som resulterte i at en anonym skyggejury kuppet avstemningen – første gang jeg viet programmet noen større oppmerksomhet på nærmere ti år.

Etter fem delfinaler, var det lørdag 15. februar duket for finale med ti artister, som i løpet av kveldens gang skulle reduseres til fire gullfinalister (finale-finalister), hvorav én ville stikke av med seieren, og få æren av å representere Norge i den internasjonale finalen i Rotterdam. Nytt av året var at NRK hadde utviklet en ordning der publikum avla stemme på nrk.no, via en tjeneste som også lot dem visualisere sin entusiasme ved å hamre inn emojier mens sangene ble spilt. På grunn av stor pågang på emoji-fronten ble systemet overbelastet, hvilket innebar at avgjørelsen om hvem som fikk gå til gullfinalen ble overlatt til en hemmelig «folkejury» på 30 personer, som på forhånd hadde stemt på grunnlag av de innspilte versjonene av sangene (og ikke sceneshowet som ble fremført i Trondheim Spektrum).

Annonse