Annonse
00:00 - 21. februar 2020

Man må ikke forske for å utvikle, skriver Bernhard Ellefsen.

Man må ikke forske for å utvikle, skriver Bernhard Ellefsen.

Annonse

De siste månedene har Morgenbladet fulgt debatten omkring Kulturtanken, statens etat for formidling av kunst til barn og unge i skolen. Vi har skrevet om hvordan flere av dem som jobber med Den kulturelle skolesekken, den viktigste ordningen Kulturtanken har såkalt nasjonalt ansvar for, ikke ser behovet for en slik etat i det hele tatt og hvordan svært mange av de relevante institusjonene har uttalt seg kritisk om etaten i sine innspill til den kommende stortingsmeldingen om barne- og ungdomskultur.

For mange har det vært uklart hva Kulturtanken, som har omkring 40 ansatte og et budsjett på rundt 70 millioner kroner, egentlig skal gjøre. En av de få tingene det er helt tydelig at de skal drive med er forskning.

Hva gir man egentlig til den statlige ordningen som har alt? Forskning. Det er gaven ingen kan si nei til. Men burde man kanskje gjøre nettopp det? Si nei? De siste månedene har Kulturtanken, ved direktør i forskningsavdelingen Ståle Stenslie, gjentatt at denne viktige ordningen ikke må baseres på «synsing og selvgod dømmekraft». Det høres vel og bra ut, men er det virkelig slik at kunnskapsutvikling omkring kunst- og kulturformidling til barn og unge i skolen bare kan foregå på bakgrunn av forskning?

Annonse