00:00 - 21. februar 2020

Fjott til fjells

Vår pralende annektering av høyfjellet er oppvåknende komisk. Men Fjolls til fjells fremkaller mest en gjesp.

Gjesp: I takt med at filmen bryr seg stadig mindre om påskefjellets viderverdigheter, bryr vi oss stadig mindre om filmen, skriver Ulrik Eriksen. Foto: Stig og Stein Studio / Nordisk Film Distribusjon

Det har alltid vært langt færre som reiser på fjellet i påsken, enn statusen «påskefjellet» har som nasjonalt symbol, skulle tilsi. I mellomkrigstiden var det sågar vanlig at hovedstadspressen trykket side opp og side ned med turisthotellenes gjestelister i påsken, slik at det store flertallet i byen kunne beundre, snoke i, og misunne sosietetslivet på vidda. Da den originale Fjolls til fjells kom i 1957, var det fremdeles såpass eksklusivt å dra på skipåskeferie at et sentralt element i filmen var floker knyttet til forvekslingen mellom en berømt filmskuespiller og en aktet professor.

Harselas. Tilsynelatende går den nye Fjols til fjells hodestups inn i en diskusjon om hva påskefjellet betyr i dagens velstands-Norge. Poppe (barnebarnet til Leif Justers rollefigur, og spilt av Herbert Nordrum) har en nostalgisk idé om hva påsken generelt og høyfjellshotelldrift spesielt, innebærer. Derfor rusler han rundt i en femtitallsaktig nikkers i tillegg til hotellkjedens sølvgrå slips og mørkeblå blazer. Han kaller seg portier, ikke front desk manager. Han vil ha påskeskirenn, ikke after ski i bakken. Langrenn, ikke heiskort. Hans helt er Bård (Christian Skolmen), en påskegjest uten strøm og innlagt vann på hytta – som derfor får gratis kaffe og dobruk i ren beundring.

Forutsetningene ligger til stede for utmerket komedie. En harselas over møysommelige nordmenns velvoksne forbruksnivå, og absurditeten (samt naturødeleggelsen) ved å etablere gigantiske hotellkomplekser midt oppe på høyfjellet – skrevet av Norges eneste kompetente filmkomedieforfatter, Karsten Fullu (Flåklypa-filmene og Dyrene i Hakkebakkeskogen). «Er det sånn påsken er blitt», spør Poppe og river ut stikkontakten til DJen som spiller after ski-hiten En pinne for landet. Men derfra skal det handle mindre om kultursatire og nordmenns endrete påskevaner i Saltdalshyttas tid, og mer om forviklinger av det tiltagende enerverende slaget.

Annonse