00:05 - 07. februar 2020

Blåsten på toppen

Sirkusdirektør Taylor Swift svinger pisken i ny, tårevåt dokumentar.

Kosmonaut i eget univers: Taylor Swift blir ofte fremstilt som en kynisk popmaskin med rød leppestift. Foto: Netflix

Taylor Swift svinger seg rundt i en godt polstret svingstol. Myser rundt det store konferansebordet, der musikkbransjens grå funksjonærer knatrer i vei på laptoper og nettbrett mellom munnfuller av ta med-mat. «Det er så mye press involvert i å gi ut ny musikk», sier Swifts voiceover. «Hvis jeg ikke slår alt jeg har gjort før, blir det bedømt som et kolossalt feilsteg.» Den nye dokumentaren om popstjernen er om ikke annet en enorm øvelse i neglebiting på kammerset. Et blikk inn i en verden der det meste er blinkende, men akk så overfladisk.

Vel er hun omgitt av familie, venner, musikkprodusenter og en stab av ja-mennesker, men i Miss Americana (Netflix) fremstår Swift først og fremst som en kosmonaut i eget univers. Slik et annet amerikansk ikon før henne, Elvis Presley, viste det mer eller mindre frivillig i de minneverdige dokumentarfilmene Elvis: That’s The Way It Is (1970) og Elvis on Tour (1972), er jobben som verdens største stjerne, der hele kloden dreier rundt din akse, en opplevelse det ikke går an å dele. På vei ut og inn av privatfly og limousiner, der det, som hos den berømte klovnen, gråtes i stykker eskevis med kleenex bak scenen.

Te og sympati. Hun blir ofte fremstilt som en kynisk popmaskin med rød leppestift, et blendahvitt og erkeamerikansk produkt av musikkbyen Nashville, dit hun overtalte familien å flytte som 14-åring. Swift har gått i klinsj med strømmetjenester, plateselskap og det etablerte; hun har snakket ut om seksuell trakassering og kvinneundertrykkelse i bransjen samt sin egen og morens sykdom. Mye av filmen er viet hennes politiske engasjement mot den erkekonservative Tennessee-senatoren Marsha Blackburn, som hun, morsomt nok, beskriver som en «Trump i parykk».

Annonse