Annonse
15:57 - 11. februar 2020

Aftenpostens hø-hø-sak om bortskjemte legepasienter slo hodet rett i tidsånden, skriver Bjarne Riiser Gundersen.

Aftenpostens hø-hø-sak om bortskjemte pasienter slo hodet rett i tidsånden, skriver Bjarne Riiser Gundersen.

Etter Nav-skandalen var vi ennå fresende frustrerte over hjelpeapparats maktarroganse og mistillit – og så skulle lyskasteren snus mot enkeltpersoner som søker hjelp? Det var som å publisere en feelgood-sak om «filmbransjesjefenes drøyeste nachspiel-historier» noen uker etter avsløringen av Harvey Weinstein, skriver Bjarne Riiser Gundersen. Svein Nordrum / NTB scanpix
Annonse

Jeg vet ikke hvordan A-magasinets artikkel fra fredag om kravstore norske legepasienter ble til, men jeg tror jeg kan se det for meg. Noen har lest Nina Lykkes ferske bestselger Full spredning, en roman av det slaget man karakteriserer som «festlig», der en allmennlege i personlig krise lar frustrasjonen over pasientene renne fritt, i infame monologer om det kvapsete, unnasluntrende folkeslaget vi er blitt. Et kjapt hode lurer på hvordan disse pasientmøtene, som vi jo alle vet finnes, arter seg i virkeligheten?

Noen arbeidsøkter senere publiserte avisen intervjuer med ti anonymiserte fastleger fra hele landet, som fikk lette hjertet med sine verste anekdoter – om den hysteriske førstegangsmoren, den kravstore naveren, den kjernesunne uføretrygd-søkeren. Alt pakket inn i statistikk som satte fortellingene i en større sammenheng, og ført i pennen av noen av redaksjonens dyktigste og mest erfarne journalister.

Og så kræsjet artikkelen rett inn i tidsånden.

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse