Annonse
07:29 - 22. januar 2020

Virkelighetskrim blottlegger ubehagelige sider også ved den høyverdige journalistikken, skriver Bjarne Riiser Gundersen.

En kjapp henrettelse på toget til Kolbotn? Så avkoblende, skriver Bjarne Riiser Gundersen.

«Ekte drap»: Virkelighetskrim blottlegger ubehagelige sider også ved den høyverdige journalistikken, skriver Bjarne Riiser Gundersen. Bildet er tatt av fotojournalisten Weege - kjent ikke minst for gatefotografi i krysningspunktet «virkelighet» og «krim» - i New York, cirka 1938. Foto: Weegee (Arthur Fellig) /International Center of Photography / Getty Images
Annonse

Den norske suksessen «Truecrimepodden» åpner hver av sine foreløpig 82 episoder med en rituell påminnelse til lytterne. Historiene inneholder skildringer av «ekte drap», som «kan være støtende» og etterlate «sterke inntrykk».

Formaningen minner om noe fra en fjern fortid, da NRKs nyhetsopplesere la ansiktet i alvorlige folder og advarte folket mot ting vi kunne ta skade av. I trefftellingens tidsalder fungerer lignende varsler i stedet  som dårlig skjulte teasere, et betryggende løfte om gåsehud, der digitaldeskene gjør lite for å gjemme bort entusiasmen: «Innslaget inneholder sterke scener.» Yes!

Hos «Truecrimepodden», som lages av det lille produksjonsselskapet Moderne Media, og som på få år er blitt blant landets mest populære lydprodukter, er det redaksjonelle sløret av bekymring og anstendighet tynnere enn et likklede. I en dobbeltepisode om de britiske seriemorderne Fred og Rosemary West, tilkommet «etter mange ønsker fra dere fine lyttere», strever fortelleren med å velge hva hun skal advare mot, blant alt hun har å by på. «Det er barn som blir misbrukt, voksne som blir misbrukt, de blir holdt fanget, torturert, voldtatt, kvalt, partert …»

Annonse