00:00 - 24. januar 2020

Til fyret

I den fenomenalt filmatisk gjennomførte The Lighthouse spytter sjøsprøyten deg i ansiktet.

Salt og tørrfisk: The Lighthouse gjør filmopplevelsen så materiell og følbar at det smaker salt av brusen og tørrfisk av popkornet ditt, skriver Ulrik Eriksen. Bildet av Willem Dafoe (til venstre) og Robert Pattinson er fra filmen. Foto: A24 Pictures

Det tuter, det stamper, det banker og det ruller. En melodisk, men urovekkende kakofoni av damp, jern, bevegelse, og insisterende tåkelur fyller lydsporet. Ut av tåkehavet åpenbarer det seg et dampskip. Moderniteten på sitt mest høylytte, prustende og gjennomborende er på vei. Glem Imax, 4DX, VR eller andre visningstekniske nyvinninger. Vil du ha en fysisk og altoppslukende filmopplevelse skal du se The Lighthouse, en svart-hvitt-film i tilnærmet kvadratisk format, om to fyrvokteres isolerte liv på slutten av 1800-tallet.

The Lighthouse gjør filmopplevelsen så materiell og følbar at det smaker salt av brusen og tørrfisk av popkornet ditt. Vel i land på den forblåste klippen der Howard (Robert Pattinson) skal tilbringe de neste fire ukene sammen med makker Wake (Willem Dafoe), ser de skipet forsvinne tilbake inn i tåken. Nykommeren Howard skuer mot horisonten med uro. Veteranen Wake med lettelse, en slags følelse av gjenvunnen frihet.

Stilisert realisme. Det var et forbanna strev å være fyrvokter på den amerikanske nordøstkysten, skal vi tro filmen. I hvert fall hvis man var førstereis og prisgitt det lett sadistiske lynnet til Wake, en person hvis snakketøy og maritime overtro minner mest om Moby-Dicks kaptein Ahab, og hvis usmidige temperament tyder på mangelfull sosial omgang. Howard settes til de hardeste pliktene, mens Wake får nyte nattskiftet. «Fyrlykten tar jeg meg av», sier han uforsonlig, som om han snakket om sin egen kone.

Annonse