Annonse
00:00 - 17. januar 2020

Seriemord på tysk

En massemorder uten genialitet eller dunkel skjønnhet.

Fra virkeligheten: I Den gylne hanske følger vi Fritz Honka (Jonas Dassler), en grotesk og alkoholisert skikkelse som fordeler tiden sin mellom stampuben og en skitten loftsleilighet med pornobilder på veggene og et kott fylt av parterte, råtnende kvinnelik. Foto: Another World Entertainment
Annonse

Det er ikke først og fremst blodet og den seksualiserte volden som gjør Den gylne hanske til en motbydelig film, men den fysiske fornemmelsen av kløe som brer seg fra lerretet inn i kinosalen. Fatih Akins nye film utspiller seg i det som mest av alt ser ut som en museumsutstilling av tysk 70-tallstristesse; et landskap av fett hår, talgsprengt hud og svette nylonplagg, samvittighetsfullt patinert av sigarettrøyk og en syndflod av urin.

Hovedpersonen er Fritz Honka (Jonas Dassler), en grotesk og alkoholisert skikkelse som fordeler tiden sin mellom den leverflekkbrune puben Den gylne hanske og en skitten loftsleilighet med pornobilder på veggene og et kott fylt av parterte, råtnende kvinnelik. Honkas ruspsykotiske drap er tomme gester som ikke kommuniserer noen ting om ham selv eller det Vest-Tyskland han er en del av. Når man får vite at filmen bygger på virkelige hendelser, oppleves fortellingen bare enda mer meningsløs.

Som sjanger bygger seriemorderfilmen på fremstillingen av drap som en kunstform og morderen som et tragisk geni. I Den gylne hanske finnes ingen genialitet eller dunkel skjønnhet, bare stygg og patetisk vold så langt øyet kan se. Akin fremstiller seriemorderakten som pervers, men ikke fascinerende; syk, men ikke verdig vår sympati; et produkt av et samfunn, men ikke et uttrykk for sin tid. Slik blir Den gylne hanske et sjeldent sannferdig seriemorderportrett, selv om den ser ut som en skolerevyversjon av Lars von Triers The House That Jack Built.

Annonse