Annonse
00:00 - 17. januar 2020

Moden naivitet

Lars Petter Hagen videreutvikler sin musikalske balansekunst.

I preteritum: Jeg har tidligere slitt med Lars Petter Hagens reflekterte distanse og lurt på om hans konsepter har maktet å veie opp for de tidvis heller sparsommelige musikalske teksturene, skriver Emil Bernhardt. Her er Hagen fotografert i forbindelse med Oslo-Filharmoniens julekonsert. Arkivfoto: Camilla Alexandra Lie
Annonse

I avhandlingen «Om naiv og sentimental diktning» fra 1795, skriver den tyske dikterfilosofen Friedrich Schiller at mens de gamle grekerne følte naturlig, føler vi, som moderne mennesker, det naturlige. Moderniteten har medført en distanse – av Schiller kalt refleksjon – som gjør oss grunnleggende sentimentale, i motsetning til naive.

En fersk plate med samtidsmusikksensemblet Cikada er viet et utvalg verk av den norske komponisten – og påtroppende kulturrådslederen – Lars Petter Hagen. De kan med sine langstrakte og dust harmoniserte akkorder lett virke sentimentale. Samtidig markerer den drømmende overflaten inngangen til et konkret konsept, et idéinnhold som gjerne kretser rundt historie og fortid. På denne platen handler det eksempelvis om det smått mystiske tangent- og belginstrumentet harmonium og dets plass i europeisk, senromantisk orkestermusikk.

Det sentimentale hos Hagen knytter seg med andre ord ikke bare til klangene eller fortidsdyrkelsen, men kanskje særlig – og nå i Schillers betydning – til kravet om refleksjon i forholdet mellom klang og konsept. Hagens musikk er med andre ord alt annet enn naiv. Men er den dermed bare sentimental?

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse